Antropologen som sjekkforfalskerens medhjelper

Foredrag for Forum for nordisk etnografi, 21 august 2007

Refleksjon over eget feltarbeid på gata i Oslo, Basert på doktorgradsavhandlingen min, Young Immigrants of Heroin. An Ethnography of Oslo’s Street Worlds fra 2005.

Tradisjonelt har antropologer studert i en verden og skrevet i en annen. Vi som jobber på norske forhold kan lett bli lest og hørt av de vi studerer. Det er bra.

Fra 2001 har vi også en lov som skal gi hver enkelt vi studerer rett til kontroll over egen informasjon. Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjeneste (NSD) skal påse at vår forskning følger lovens intensjon. Hver enkelt skal selv kunne bestemme om de vil være med på våre forskningsprosjekter eller ikke. Det er bra.

Therese Andrews og Anders Vassenden skriver i siste nummer av sosiologisk tidskrift at loven gjør en av våre viktigste arbeidsmetoder, snøballmetoden, umulig. Metoden kommer i strid med hver enkelts rett til å kontrollere hvem de vil dele sensitiv informasjon om seg selv med. Jeg vet hva de skriver om.

Jeg holder for tiden på med en undersøkelse av barnefattigdom. Jeg skal snakke med informanter fra de aller fattigste husholdene i landet vårt. Jeg har snakket med Aud. Hun er mor til en sønn på elleve og hun er fattig. Aud kjenner Åse fordi de begge får gratis mat på frelsesarmeens slumstasjon i Borggata. Aud vet at Åse er fattig. NSD gir ikke meg tillatelse til å be Aud om å fortelle meg om Åse så jeg kan snakke med henne. Å være fattig er sensitiv informasjon og noe Åse selv skal få bestemme hvem hun vil informere andre om. Det jeg kan be Aud om er om hun kjenner andre (altså Åse) som kanskje kunne snakke med meg og som Aud kan kontakte og som om de (fortsatt Åse) gir sitt samtykke kan gi tilbakemelding om til meg så jeg kan kontakte dem – Åse - med skriftlig informasjon om mitt prosjekt og så når Åse har lest dette kan jeg avtale nærmere med Åse om hvordan vi kan treffes. Det er en krevende fremgangsmåte selv blant de mest byråkratisk anlagte blant oss, og på gata er det en praktisk umulighet. Det er IKKE bra.

La dette være en innledning til mitt innlegg som bygger på metodekapittelet i doktorgradsavhandlingen min. Jeg har kalt innlegget for Antropologen som sjekkforfalskerens medhjelper. Det handler egentlig ikke om snøballmetoden men en av bærebjelkene snøballmetoden bygger på, nemlig vår tilgang til våre informanters verden som forutsetning for det trivielle faktum at vi må få de vi ønsker å studere i tale og det mye mindre trivielle faktum at vi må på en eller annen måte opparbeide oss våre informanters tillit for å få del i de viktige samtalene. Vi vet at det er slik og vi vet at det tar tid.

Studerer vi miljøer og forestillingsverdener som er i konflikt med de verdener som omslutter vår akademiske hverdag og som skapes rundt handlinger og virksomheter som faller utenfor loven, ja, som bryter med det moralske fundament for vårt sivile samfunn da sees det på som et moralsk dilemma om vi skal etterstrebe å studere slike forestillinger fra innsiden eller ikke. Jeg synes det er opplagt at vi på et etisk grunnlag skal studere mordere, kvinnemishandlere, pedofile, narkotikahaier og sjefer i Hydro fra deltakende posisjoner innenfra de miljøene de er del av. (Jeg synes det rett og slett fordi all menneskelig handling har en innside og vi kan derfor ikke tillate oss å behandle den som om den bare har en utside. For hvem skal til syvende og sist bestemme når en innside er akseptabel nok til at den skal studeres? )

Men jeg synes det er like viktig at vi gjør det ut i fra en faglig begrunnelse. Selv er jeg preget av writing culture debatten. Men jeg leste ikke James Clifford og George Stockings arbeider om Leenhardt og Malinowski for deres innsikter om antropologer som aktive skapere av sine egne tekster, jeg leste deres arbeider som etnografi. For meg ble det de skrev informativt for min forståelse av mine egne informanter. Jeg møtte mine informanter som forfattere i ferd med å lage sine egne fortellinger. I første omgang var det kanskje ikke så rart fordi de jeg først, på hovedfag, studerte en gjennomorganisert og gjennomskolert bevegelse, de radikale baskiske nasjonalistene i Nord Spania som hver eneste dag for seg selv og sine omgivelser rettferdiggjorde og forklarte ETAs terrorhandlinger mot sivile som en politisk symbolsk handling som skulle innføre det frie sosialistiske Baskerland. De var aktive fortellere av den baskiske nasjon. At det samme perspektivet fortsatt er brukbart er kanskje ikke like opplagt når jeg skulle studere unge med innvandrerbakgrunn i Oslos rusmiljøer. Men jeg skal forsøke å vise gjennom å fokusere på betydningen av tilgang hvor viktig det var å se mine informanter i Oslos tyngre rusmiljøer som forfattere av eget liv på gata.

Jeg hadde satt meg fore å rekruttere informanter med innvandrerbakgrunn med relasjon til Oslos ulike rusmiljøer for å lære mer om hvilke roller og forventninger deltakerne ble møtt med. Jeg oppdaget raskt at mine potensielle informanter oppfattet formålet med studiet som svært sensitivt. Samtidig var det etisk sett helt uaktuelt å holde formålet med min tilstedeværelse skjult.

(Om jeg skulle ha studert unge med innvandrerbakgrunn og deltakelse i politiske organisasjoner kunne jeg forvente at det utviklet seg en form for forståelse mellom mine representasjoner og deres egne, rett og slett fordi det i liten grad er slik at representasjonene konkurrerer om plassen, en akademisk interesse for demokratisk deltakelse og studentenes egne politiske interesser kunne utvikle seg side om side og til og med ha nytte av hverandre.)

Poenget er at selv om jeg kunne overbevise mine informanter om at jeg ikke hadde noe forhold til politiet så ville jeg fortsatt skrive fortellinger som ikke var forenlig med det informantene holdt på med. I en lang periode forsøkte jeg å overtale en deltaker i en amfetaminring om å snakke med meg. Jeg var fra andre informert om hva han holdt på med. Jeg tenkte han ville kunne være en sentral informant som kunne lære meg om hvordan distribusjonen foregikk. Vi hadde en hyggelig tone men jeg greide aldri å overbevise ham om verdien av at jeg skulle skrive en akademisk tekst om det han holdt på med. Han kunne ikke se hvordan det skulle være forenlig med det han holdt på med. Ville hans forretninger tjene på det jeg gjorde? Ville ikke jeg i siste instans være en sikkerhetsrisiko? Jeg kunne selvfølgelig ikke helt utelukke at jeg kunne gi ham problemer. Både forbruk og distribusjon av ulovelige rusmidler foregår i det skjulte. Men jeg tror likevel ikke at det bare dreier seg om at jeg kunne stå i fare for å avsløre forretningshemmeligheter. Det er mer.

Det som virkelig betydde noe var fortellingene som kom ut av våre møter. Min ambisjon om å skrive ned informantenes liv betydde at jeg skulle lage broer mellom kontekster mine informanter ønsket å holde fra hverandre. Jeg ønsket å lage kulturoversettelser mellom deres liv og den akademiske sjangeren jeg skulle formidle innenfor. Men for mange av mine informanter var ikke dette bare forskjellige kontekster det var kontekster som sloss om plassen. For mange var det jeg skrev del av den streite verden og det var en verden hvor de var tapere. Deres verden var ikke bare et annet sted, det var et sett med egne standarder. Det som ble målt og vurdert som meritokratiske tap i den streite verden hadde positiv ladning i den verden de var deltakere i.

Jeg hadde mange feilslåtte forsøk på å rekruttere informanter. Jeg fikk kontakt med en mann som hadde mange kontakter inn i deler av Oslo hvor jeg ville gjøre feltarbeid. Han hadde jobbet svært lenge med ungdom i de områdene av byen hvor det multikulturelle Norge først utviklet seg. Han hadde kontakt med mange ungdommer med innvandrerbakgrunn som beveget seg i miljøer hvor det foregikk eksperimentering med rusmidler, særlig hasj. Av ham fikk jeg mine første kontakter. Og til slutt fikk jeg en avtale med en av ungdommene og vi møttes på en kafé i sentrum. Vi slo oss ned ved et vindusbord og jeg forsøkte å forklare at jeg ville gjerne bli bedre kjent fordi jeg ønsket å bli kjent med miljøer hvor det foregikk hasjrøyking, at jeg ville skrive en avhandling hvor alt jeg fikk vite ble anonymisert. Jeg skulle ikke skrive i avisen. Jeg gikk fram så forsiktig jeg kunne. Men jeg hadde lite å stille opp med. Jeg manglet rett og slett den tillit som skulle gjøre det mulig å formidle mitt anliggende på en måte som ikke virket støtende og invaderende på hans liv. Hvorfor skulle han snakke med meg, en totalt fremmed, om noe som kanskje bare utgjorde en beskjeden del av hans liv? Hva skulle jeg med det? Den unge mannen visste at jeg hadde fått hans navn av en mann som han respekterte og som godt visste hva han holdt på med. Men mannen var ikke tilstede og kunne gjøre lite for å gå god for det jeg snakket om.

Seinere snakket jeg med en liten gruppe med hasjrøykere om det de holdt på med. Gruppen var interessant fordi gruppen besto av respekterte samfunnsborgere med hvitsnippjobber som levde middelklasseliv som var samlet i et lukket nettverk hvor de røyket hasj. De passet dårlig inn i bildet av ulovlig rusmiddelbruk assosiert med sosialt avvik. De var heller ikke innvandrere. Det som fattet min interesse var deres motstand mot å la hasjrøykingen bli kjent utenfor deres lukkede nettverk.

En av dem forklarte meg hvorfor det var slik ved å fortelle meg at han fryktet at om det skulle bli kjent ville han ende som ”en hvit nigger.” Han forklarte at om han sto åpent fram om sin hasjrøyking ville alle vurdere alt han gjorde som handlingene til en hvit nigger. Han forklarte at alle ville måle alt både han og hans familie, han hadde flere barn, opp mot hans rus avvik. Det ville virke inn på alt han foretok seg, barnas skolegang, hans deltakelse i fritidsaktiviteter sammen med andre foreldre, til og med hans omgang med kunder på jobben. Hele hans offentlige tilværelse ville bli vurdert i lys av hans hasjrøyking. Han hadde ingen tro på at han ville ha noe sjanse til å vinne fram. Derfor holdt han røykingen til det lukkede nettverket av likesinnede.

En annen i det samme nettverket var mye mer åpen omkring sitt hasjforbruk. I forbindelse med julebord på jobben hadde politiet satt ham i varetekt for å ha drukket en flaske øl på offentlig sted i Oslo. Han var rasende. Han fortalte meg han hadde femten vitner til et soleklart eksempel på politivold. To politi i uniform hadde lagt ham i bakken og satt håndjern på ham foran en stor forsamling. Han, en respektabel familiefar i førtiårene! Sjokkert over historien han fortalte spurte jeg om han ikke hadde anmeldt politiet. Først forsøkte han å unngå spørsmålet, så så han seg raskt rundt, som for å forsikre seg om at ingen andre hørte oss, så fortalte han at de hadde funnet ”grønnsaker” under randsakingen av ham på politistasjonen. Med grønnsaker mente han hasj. Det var tydelig at mer enn å ransake ham hadde politiet fratatt ham den selvsikkerheten han ellers omga seg med. Det var tydelig at når det kom til stykket kjente også han til hva den hvite niggeren dreide seg om.

Så, rusmidler, forbruket av dem og distribusjonen av dem er hemmelig kunnskap som du ikke vil dele med mindre du har tillit til personen du står overfor. Å bruke rusmidler handler om å ta seg fri, bli beruset, bli full, bli høy, bli stein. Det handler om erfaringer delt innenfor lukkede fellesskap. Og ingen ønsker at noen utenfor fellesskapet skal vite om det – særlig om rusmidlet er sett på som ulovlig av samfunnet ellers. Rusmidler er hemmelig kunnskap fordi de referer til kontekster som inkluderer ikke bare andre standarder men også standarder som er i konflikt med storsamfunnet – eller det streite samfunnet.

Dette tror jeg er det samme for alle deltakere i rusverdener som forbruker rusmidler sett på som forbudte av storsamfunnet. Men mine informanter var ikke bare hvite niggere, de var svarte niggere.

I vårt multietniske samfunn kompliseres rusproblematikken på grunn av den ulike maktfordelingen som faller sammen med etniske skillelinjer som tvinger innvandrerpolitikere, talspersoner for etniske miljøer og andre i tilsvarende samfunnsposisjoner til å utvise ekstra oppmerksomhet omkring politisk og sosial renhet i alle offentlige sammenhenger definert som egne, oss, hjemme, osv, for på den måten å unngå ytterligere forverringer av ubalanser som allerede har plassert dem på den tapende delen av den multietniske vektstangen. Derfor er det, som mange rusforskere har påpekt, slik at deltakere med innvandrerbakgrunn som innrømmer sitt rusmiddelforbruk står i fare for å oppleve dobbelt fordømmelse; fra storsamfunnet som innvandrere og fra andre tilhørende samme etniske kategori som rusmisbruker.

På denne måten opplever mange med tilskrevet innvandrerstatus som deltar i rusmiljøene at de ikke bare er hvite niggere, de er svarte niggere.

Dette tror jeg var noe av rammeverket som rammet inn mine mange mislykkede forsøk på å komme i gang med feltarbeidet. Dette var tilfellet den gangen jeg satt overfor den unge mannen på en kafé i Oslo sentrum og som jeg visste hadde et forhold til Oslos rusmiljøer. Vi brøt opp. Jeg ga ham mitt mobiltelefonnummer og han lovet å sjekke med sine venner om muligheten for at jeg kunne treffe dem og kanskje bli med dem når de dro på byen? Tiden gikk og jeg hørte ingen ting fra ham. Han gjenkjente meg med en gang når jeg ringte. Han skyndte seg å si at han hadde snakket med vennene og at han beklaget men det kunne bli vanskelig å treffe dem før han tilføyde: ”de har alle sammen sluttet.” Hva de hadde sluttet med sa han ikke. Men det var klart fra vår første samtale at det de hadde sluttet med var hasj. Slik endte et av mine mange mislykkede forsøk på å komme i gang med feltarbeidet.

I første omgang mislykkedes jeg fordi min nye kontakt og alle hans venner var i ferd med å slutte med hasj og vi ville derfor bare ha fortid å snakke om og jeg ble høflig bedt om å akseptere at siden deres forhold til rus og rusmidler praktisk talt var historie kunne det vanskelig ha særlig interesse for mitt arbeid. Underteksten under den unge mannens høflige forklaring var at siden de var på vei vekk fra rusmidler eller i det minste ønsket å framstå slik offentlig så ville det å snakke med meg komme i konflikt med de fortellingene de ville at offentligheten skulle knytte til dem. Konsekvensen var at jeg ble nektet tilgang.

***

Feltarbeidet kom først ordentlig i gang etter at jeg kom bort i en prest ved et av Oslos fengsler. Han og jeg var det eneste publikummet som fulgte en av de mange såkalte barneranssakene som fant sted høsten 1998 og vi tok en kaffe sammen i en av rettspausene. Han inviterte meg til å besøke ham i fengselet. Det viste seg etter hvert at han hadde god kontakt til både ansatte og innsatte. Kontoret hans befant seg vegg i vegg med det eneste oppholdsrommet (nesten) alle de innsatte hadde tilgang til i løpet av dagen. Presten beveget seg hele tiden rundt i dette landskapet fra samtale til samtale. Jeg fikk etter hvert også tilgang hit og rekrutterte min første informanter herfra. Presten ordnet slik at jeg også kunne gjennomføre enkeltsamtaler med mine nye informanter i et annet rom som også var vegg i vegg med dette oppholdsrommet.

Mir var en av de første presten presenterte meg for. Jeg har mange samtaler med ham på bånd og presten ordnet det etter hvert slik at Mir fikk åtte timer permisjon fra fengselet til å følge meg rundt til hans steder i Oslo. På denne måten fikk jeg for første gang mulighet til å følge en av mine informanter rundt i hans verden.

På denne tiden hadde jeg begynt å sammenligne min oppgave med en film jeg hadde sett. Den belgiske svarthvitt filmen Man bites Dog. Filmen forteller om et TV team som filmer en dokumentar om morderen Benoit. Kamera følger Benoit med hans kjæreste, fanger inn hans varme for familien for i neste øyeblikk å filme hans forbrytelser, drap og voldtekt. Både TV teamet og vi seere blir gradvis trukket inn i hans verden og vi risikerer å forstå vekk det uhyrlige i hans handlinger. Filmen når sitt klimaks når Benoit ender opp med å begå kriminelle handlinger for å finansiere utgiftene til TV teamet som følger ham. Filmen vant kritikerprisen ved Cannes festivalen i 1992 og kan godt sees som et tidlig varsel om problemene rundt reality tv samtidig som filmen er en kritisk kommentar til forholdet mellom fag og fiksjon.

Jeg var ikke bekymret for at jeg skulle reprodusere noen form for skjønnmaling av gjerningspersonene på bekostning av deres ofre, rett og slett fordi når vi ser det meste av det som skjer rundt ulovlige rusmidler så befinner gjerningsperson og offer seg i samme individ. Jeg var bekymret for at min tilstedeværelse skulle få mine informanter til å gjøre ting de eller ikke gjorde. Jeg var ikke så redd for at jeg skulle ha noen påvirkning på deres rusforbruk men jeg var redd for at enkelte kunne komme til å foreta handlinger bare for å imponere.

I ettertid har jeg fortolket det som at jeg for første gang opplevde at jeg fikk tilgang til mine informanters liv slik de ble levd. Jeg må understreke at det ikke dreier seg om noe rite de passage som på noen endelig måte plasserte meg i en posisjon hvor jeg endelig kunne høste de virkelige kulturelle sannheter om mine informanters liv. I virkeligheten dreide hele mitt feltarbeid som om en lang rekke med mislykkede forsøk hvor jeg bare unntaksvis fikk korte glimt av hvordan mine informanter levde.

Et av de beste eksemplene jeg har på hvordan jeg fikk tilgang er det som skjedde i mitt forhold til Mir. En måte å forstå det som skjedde er slik: Skulle Mir ta meg med inn i sin verden måtte jeg også bli merket av den: jeg måtte bli skitten på hendene.

Mir hadde fått en åtte timers permisjon og skulle vise meg rundt i sin verden i Oslo. Han gjorde det. Han introduserte meg for sin kone. De hadde giftet seg i fengselet for to år siden da de begge hadde kommet seg av heroin. Ekteskapet fungerte aldri, men de var aldri blitt skilt. Hun møtte oss og vi hadde en kaffe. De hadde litt tid for seg selv før vi til slutt kjørte henne tilbake dit hun bodde sammen med en heroinlanger. Han og Mir var rivaler, ikke bare når det dreide seg om kjærlighet men også på gata. Mir nektet å følge sin kone til inngangsdøra men han stoppet henne heller ikke fra å forlate ham og dra tilbake til hans rival.

Mir tok meg videre til Rune, en annen heroinlanger han hadde pleid å henge sammen med en tid før han måtte i fengsel. Det ble raskt en anstrengt stemning hjemme hos Rune. Rune avslørte at han hadde solgt alle sakene Mir hadde bedt ham å oppbevare for ham mens han var i fengsel. Rune forklarte at han hadde ikke noe valg. Han måtte selge alt han hadde for å komme seg ut av en heroingjeld. Mir var rasende men tok seg sammen og sa at Rune tross alt var en ordentlig fyr som sto opp og fortalte ham det direkte. Etterpå når vi var tilbake i bilen forklarte Mir meg at når du har heroingjeld har du ikke råd til holde tilbake noe av det du disponerer over. Så Rune var tilgitt.

En måned seinere, i april 1999, ble Mir løslatt og jeg lykkes å få tak i ham på mobiltelefonen rett etter løslatelsen. Jeg håpet å følge ham rundt, men jeg visste det kunne bli vanskelig. Når han aksepterte at jeg kom ham i møte så var det på grunn av mitt eneste fortrinn i hans verden, min bil. Han instruerte meg om hvor jeg skulle plukke ham opp og han var utålmodig og rastløs når jeg kom. Enda jeg kom til avtalt tid mente han at jeg var forsinket. Han ga meg beskjed om å ta ham til stedet han jobbet før han gikk i fengsel. Han fortalte meg en lang historie om en lønnsforhøyelse og et beløp de fortsatt skyldte ham. Jeg syntes historien hørtes innfløkt ut og vanskelig å skjønne særlig mye av men jeg var mer enn villig til å følge ham hvor enn han ønsket å dra.

Vi kom fram dit han ville, og jeg fulgte ham inn i en stor hall med mange tunge maskiner, vi befant oss i et stort mekanisk verksted. Mir overlot meg til mitt eget selskap og jeg vandret rundt i dette store lokalet som var helt folketomt, det var tydelig at verkstedshallen stengte før kontoret gjorde det samme. Jeg kunne følge Mir gjennom en rad med vinduer som skilte verkstedshallen fra administrasjonen. Mir hadde avtale med regnskapssjefen. Jeg så dem forsvinne inn på et av kontorene.

Tilbake i bilen var Mir i mye bedre humør. Han ga meg beskjed om å ta ham til Runes leilighet. På veien dit dro Mir fram en banksjekk pålydende 3614 kroner, beløpet de skyldte ham. ”Drittsekker” sa Mir og lo høyt. ”De har ikke tatt med lønnsforhøyelsen de andre på verkstedet har fått.” Før han tilføyde: ”Det spiller ingen rolle, jeg har pennen han brukte. Jeg skal ta meg av lønnsforhøyelsen, selv.” Han holdt fram pennen så jeg skulle se den.

Jeg følte ubehag. Jeg forsto raskt at jeg var vitne til en sjekkforfalskning mens den pågikk. Innenfor de for meg trygge rammene av fengselet hadde han tidligere i detalj fortalt meg hvordan han tydde til ulike former for forfalskninger som en av flere inntektskilder. Situasjonen var plutselig helt annerledes. Jeg hadde ikke lengre den privilegerte posisjonen hvor jeg kunne lytte til liv som allerede var levd, jeg var brått tilstede mens det foregikk. Jeg hadde valget mellom å stoppe bilen og slippe ham ut, og om ikke jeg kunne stoppe den helt fra å skje kunne jeg i det minste skru ned farten historien utviklet seg i. Men jeg valgte ikke å gjøre noe. Jeg kjørte bare videre i retning Runes leilighet.

Jeg håpet ting ville skje så snart vi var framme hos Rune som ville gjøre det mulig for meg å distansere meg fra Mirs sjekkforfalskning. Vi nådde fram men ingen svarte når Mir ringte på. Mir slo seg ned på trappa utenfor blokken hvor Rune bodde. Mir enset ikke at han hadde satt seg til slik at alle i naboblokken kunne se hva han holdt på med. Mir spurte meg hva jeg syntes om å endre beløpet fra 3614 til 8614. Mir øvde på håndskriften til regnskapssjefen. Jeg kunne ikke la være å påpeke at hans valg av arbeidssted og ikke minst arbeidsstilling ikke var ideell for det han nøyaktighetsarbeidet han holdt på med. Min etiske distanse var tapt.

Mir brydde seg ikke om hva jeg sa. Hurtig hadde han endret både nummer og bokstaveringen av beløpet til 8614 kroner. Mir presset på meg sjekken så jeg skulle beundre hans håndarbeid. Jeg protesterte ikke. Jeg følte alles blikk fra naboblokken på oss og ønsket ikke å gjøre noe som påkalte ekstra oppmerksomhet så jeg tok i mot. Jeg så ned på sjekken i hendene mine. Jeg tenkte på fingeravtrykkene jeg etterlot meg. Jeg sa hva jeg mente om kvaliteten på Mirs håndarbeid. Jeg kunne ikke fatte hvordan en ansatt i noen bank ville la være å legge merke til at denne sjekken var manipulert. Min kommentar gjorde at Mir om mulig følte seg enda bedre. Min kommentar tillot ham å forklare hvordan sjekkforfalskning ikke dreide seg om hans håndarbeid men om hans inntrykkskontroll. Mir forklarte meg at ingen bankfunksjonær forventer å motta en forfalsket sjekk. Det er først når det er noe som ikke er som det skal være med kunden som overrekker sjekken og hans framferd at funksjonæren vil reagere. Mirs fornøyelse over hva jeg hadde sagt forteller sin egen lille historie om en mann som føler han har kontroll med sine omgivelser og er herre over det som skal skje.

I samme øyeblikk dukket Rune opp sammen med sin nye kompis Jørn som han pushet heroin sammen med. Mens Mir fortsatt satt inne hadde jeg besøkt dem flere ganger etter det første besøket i følge med Mir. Mir ga meg beskjed om å vise dem sjekken og jeg kunne ikke la være å føle tilfredsstillelse over at det var jeg som viste den fram.

Denne delen av min involvering kunne ikke gjøre annet enn å styrke min posisjon som forsker i deres verden. Mir fortalte dem raskt hvordan jeg hadde kjørt ham til hans tidligere arbeidsplass, om hvordan han hadde fått en sjekk på utestående lønn og om hvordan han hadde stjålet med seg pennen brukt til å fylle ut sjekken. Både Rune og Jørn så raskt på sjekken og mente uten videre at forfalskningen ville fungere. Enten visste de noe jeg ikke gjorde eller også ga de faen.

Jeg håpet vi ville følge med Rune og Jørn opp til Runes leilighet og at fortsettelsen på Mirs sjekkforfalskning ville bli utsatt til et seinere tidspunkt når jeg ikke var tilstede. Jeg var klar over at bankene ville stenge innen en halv time. På denne måten ville jeg unngå å miste informanter, jeg ville til og med komme ut av det med en styrket posisjon i deres miljø uten å ha behøvd å være tilstede mens en kriminell handling ble utført.

Slik gikk det ikke. Mir var fast bestemt på å gjennomføre sitt forsett. Han dro meg vekk fra Rune og Jørn. De var allerede på vei inn hovedinngangen til blokka. Jeg gjettet på at de hadde hastverk med å få satt seg et skudd og at de bare var veldig glad for å se oss dra, ellers ville de være tvunget til å dele deres knappe heroinlager med Mir. Det var ikke vanskelig for dem å regne ut at siden de visste at han nettopp var løslatt vill sjansene være små for at han hadde med seg sitt eget dop. De visste godt at siden Rune hadde solgt alle Mirs eiendeler kunne de vanskelig nekte ham tilgang til deres heroin.

Mir visste godt hvor mye klokken var. Den nærmeste banken var et stykke unna. Mir trengte meg som sin sjåfør. Han fleipet med meg og sa at alt var min skyld, hadde ikke jeg brukt så lang tid på å finne fram da vi møttes så ville ikke han ha vært i slik tidsnød nå. Han fortsatte og påpekte at jeg allerede var hans medhjelper, det var mine fingeravtrykk over hele sjekken. Tiltross for den fleipete tonen hans var jeg plutselig klar over at han visste nøyaktig hva han holdt på med. Jeg tenkte at det jeg nå gjorde og ikke gjorde dreide seg om en slags test og at det var viktig hva jeg i forlengelsen foretok meg. Mens jeg kjørte i retning av banken lette jeg fortvilet etter noe jeg kunne gjøre som kunne sette en stopper for Mirs sjekkforfalskning uten at jeg samtidig skulle miste min aller beste informant. Om jeg stoppet bilen hva ville skje med Mir da? Det var fredag ettermiddag og han var nettopp løslatt. Jeg antok at han knapt hadde penger på seg. Om jeg stoppet nå kunne det hele ende med at han måtte tilbringe sin første helg etter løslatelsen pengelens. Det føltes ikke bra. Jeg var handlingslammet.

Vi nådde fram til banken og jeg stoppet på hans kommando utenfor hovedinngangen. Han lo og sa høyt: Ikke stopp motoren Geir, du er min fluktbil! Jeg ropte tilbake at det var jeg slettes ikke, at jeg ville parkere to kvartaler ovenfor og finne en kafé og ta en kaffe. Jeg tror ikke en gang han hørte etter. Jeg gjorde som jeg sa. Jeg kjørte litt lengre opp i gata. Men jeg passet samtidig på at bilen var lett synlig fra hovedinngangen til banken. Jeg skrudde av motoren og gikk ut men jeg fant ingen kafé så det ble til at jeg ventet på ham utenfor bilen. Han brukte ikke lang tid. Han kom ut av hovedinngangen mens han viftet med alle tusenlappene over hodet. Han gestikulerte for å få meg til å kjøre fram til der hvor han sto utenfor banken. Jeg brukte det jeg hadde igjen av autonomi til å tvinge ham til å gå opp til der hvor jeg sto med bilen parkert. Jeg forsøkte å gjøre et poeng ut av å ikke starte opp motoren til etter at han hadde satt seg godt til rette.

På vei tilbake til Runes leilighet dro han fram lommeboken sin. I stedet for å vise meg en bunke på åtte tusen fikk jeg se en rull med mer enn tyve tusenkronesedler. Så han var aldri i noen desperasjon over å få gjennomført sjekkforfalskningen han hadde fått meg med på. Før vi kom tilbake til Runes leilighet ba han meg om å stoppe to ganger. Første gangen var utenfor en grå og anonym bygning og han ga meg kort beskjed om å vente i bilen. Jeg gjettet at han dro for å kjøpe dop. Jeg skulle gjerne ha vært med opp. Deretter ba han meg svinge innom en bensinstasjon. Han var blitt sulten og kjøpte seg en god porsjon med gatekjøkkenmat og han kom tilbake til bilen med en varm pølse i brød til meg. Jeg var sulten selv og tok i mot. I det jeg satte tennene i pølsa sa Mir med et flir: ”Her er din del av byttet!”

Noen få dager seinere fulgte jeg Mir til Olagate hvor jeg ble invitert inn. Olagate ble min aller viktigste feltarena, der fikk jeg observere samhandling i heroinmiljøet hvor deltakernes innvandrerbakgrunn i noen sammenhenger ble underkommunisert og i andre sammenhenger overkommunisert. Mir ga Sol, kvinnen som drev stedet, en detaljert beskrivelse av sjekkforfalskningen og han nølte ikke med å beskrive min deltakelse. I noen grad bidro nok historien til at jeg fikk innpass der som Sols gjest. Hun nevnte aldri historien igjen for meg. Mir hadde lykkes i å gjøre meg skitten på hendene, til gjengjeld hadde jeg fått tilgang.

Jeg hadde fått tilgang til Mirs verden ved å bli skitten på fingrene. Som det sies: ”Talk is cheap.” Jeg fikk tilgang til Mir gjennom å forplikte meg gjennom mine egne handlinger, jeg hadde tatt steget fra ”bare snakk” til ”deltakelse”. Jeg satt ved rattet i Mirs fluktbil. Og han var kjapp til å påpeke at pølsa var min del av dagens utbytte. Jeg var i en posisjon hvor Mir fra tid til annen ville la meg få ta del i hans tilværelse også utenfor fengselsmurene. Jeg kunne reise fra ham med mine notater fordi jeg hadde etterlatt ham med fortellinger om hvordan jeg hadde vært hans medhjelper. Jeg hadde tatt skrittet over den usynlige linjen som skilte snakk fra handling. Min forpliktelse i forhold til ham var mer enn ord. Men jeg var kun merket av hans verden jeg var ikke del av den. Mir fikk alle pengene – alt jeg fikk var en varm pølse.

Men hva betyr det? Hvilken teoretisk verdi har min tilgang til Mir for mitt prosjekt hvor jeg ville oppdage og forstå de meningsfulle rammene rundt deltakelsen til unge menn med innvandrerbakgrunn i Oslos forskjellige rusverdener?

Som den gangen da jeg sto overfor radikale baskiske nasjonalister på hovedfag har jeg valgt å se på hvordan mine informanter forfattet sine liv. Jeg ser mitt forhold til mitt studieobjekt som en ytre svak lenke til en kjede av historiefortellere hvor kjedet består av historier som beveger seg mellom informantene. Jeg ville lage fortellinger om deres måte å lage fortellinger på. Det er ikke fortellingene i seg selv som er det viktigste det er hvordan fortellerne forteller dem. Fordi ved å finne ut hvordan de fortalte disse historiene så oppdaget jeg også hvem de forfattet seg selv til å være. Det er her tilgang blir så viktig.

Det å få tilgang var den nødvendige lenken jeg trengte for å bevege meg mellom deres fortellinger og mine refortellinger på jakt etter deres forfatterskap. Når slik tilgang ikke var tilgjengelig falt jeg tilbake til situasjoner hvor jeg fikk svar på mine spørsmål som alle var formet av mine forventinger til hva som var deres meningsfulle ramme, og slike situasjoner hadde jeg mange av, situasjoner hvor jeg ikke fikk ny informasjon jeg kunne bruke til å gjette på hvordan deres meningsfulle rammer ble produsert. Så tilgang var mine data.

Det å få tilgang skjedde av og til. Når det skjedde fikk jeg tilgang til deres måte å fortelle sine historier slik at jeg kunne gjette på hva de la vekt på og hva de overså eller holdt tilbake på måter jeg aldri kunne håpe på i samtaler hvor jeg forfulgte tematikk jeg trodde kunne være viktig.

I forlengelsen av dette var det viktigste som skjedde når Mir tillot meg å følge med at jeg var tilstede og fikk anledning til å sammenligne det jeg observerte med de fortellingene Mir produserte om det som skjedde. I noen grad hadde det som skjedde nok vært en test, det var jo helt tydelig at han ikke var i noen form for pengeknipe så han var ikke på noen måte avhengig av å gjennomføre sjekkforfalskningen. Slik jeg trodde den gangen. Han hadde jo vist meg en seddelbunke som var langt større enn de åtte tusenlappene skulle tilsi. Testaspektet ble også synliggjort i det Mir gjenfortalte begivenhetene til Sol i Olagate. Men jeg tror ikke vi skal overdrive betydningen av testaspektet. I motsetning til i filmen Man Bites Dog hvor Benoit endte opp med å skaffe penger til TVteamet fikk altså jeg ikke mer enn en varm pølse ut av å følge Mir i banken.

I ettertid har jeg fortolket det dit hen at det som skjedde skjedde på grunn av forståelig forfengelighet fra Mir sin side, han ville vise meg sin verden. Han grep anledningen til å demonstrere for meg, en streiting fra middelklassesamfunnet hvordan han behersket sin verden. Han var nyløslatt, praktisk talt rusfri, han var muskuløs og i kjempeform etter lange perioder med systematisk trening i treningsstudio i fengselet. Det lå rett ved siden av oppholdsrommet og det var lett å få tillatelse til å gå dit og trene. Mir tok det på alvor, han hadde levd på en karbonhydratrik kost slik kroppsbyggere gjør, og kjørt seg hardt på treningsapparatene. Og han og jeg hadde tilbrakt masse tid i fengselet hvor jeg hadde gravd og spurt alle mine akademisk motiverte spørsmål og han hadde helt uunngåelig opplevd den nedlatende effekten det har hele tiden å måtte stå til rette for sine handlinger innenfor en ramme en ikke bestemmer selv. Han svarte mens han satt i fengsel. Nå var det hans tur, han fikk meg til å styre bilen dit han ville. Jeg var tilskuer mens han dirigerte. Jeg var der mens han fikk banksjekken og jeg var der og fikk se pennen som regnskapssjefen hadde brukt. Han fikk meg til å overrekke hans sjekk til hans venner og han møtte meg i hovedinngangen til banken mens han veivet seddelbunken over hodet etter å ha utført det jeg trodde var umulig, fått fem tusen kroner mer enn han skulle ha.

Jeg visste fra våre samtaler at Mir var tungt involvert med rusmidler både som kjøper og selger. Han var en tung forbruker av heroin, han skjøt den opp i blodårene. Jeg kjente til dommene han hadde sonet og jeg skulle senere se ham bøye seg over med pannen nesten i bordplata mens heroinen gikk i blodet hans. Men det selvbildet han ønsket å skape i mitt nærvær var bildet av en som levde i gata, en som visste hvordan han skulle presentere seg selv slik at andre ga ham det han ønsket, han demonstrerte all den kunnskap han hadde lært seg, og han så at han hadde imponert sin tilhører/tilskuer.

Mir fikk demonstrert for meg at hans selvbilde var mer enn bare å være en forbruker av tunge rusmidler, noe jeg uvilkårlig hadde fokusert mye på i våre samtaler fram til da. Det er her jeg tror Mirs historie strekker seg ut over hans individuelle erfaringer og antar verdi som en beretning av en type forfatterskap som er gyldig, eller var det akkurat da, for flere enn ham. Ser man det slik blir min oppgave å forsøke å se i hans historie en måte å kartlegge sine omgivelser på som har en viss, eller hadde en viss betydning for hvordan unge menn med innvandrerbakgrunn tilpasset seg de lokale heroinverdenene på den tiden jeg gjorde feltarbeid.

Slik sett tror jeg ikke at det som skjedde, historien hvor antropologen blir sjekkforfalskerens medhjelper, er noe som bare fant sted fordi jeg var tilstede. Jeg tror Mir hadde gjort omtrent det samme uansett. Det faktum at jeg var der og jeg hadde bil kan muligens ha ført til at han fikk gjennomført det litt raskere enn han ellers ville ha gjort det. Men jeg tror min tilstedeværelse gjorde ham mye mer selvrefleksiv omkring sine handlinger enn han ellers ville vært. Når våre informanter ser vi strever omtrent som barn gjør det med å henge med på det som skjer så kan det fra tid til annen bringe våre informanter til en selvrefleksjon om sine handlinger som kan skape representasjoner fra innsiden som skuer utover. Det gjorde i et hvert fall Mir på mer enn et tidspunkt overfor meg. En gang ristet han på hodet over mine spørsmål på ting han mente var helt opplagte, ting jeg bare burde forstå, og likevel maste jeg videre. Så midt i et av mine oppfølgingsspørsmål stoppet han meg og sa at jeg var som et barn og jeg hadde lang vei å gå før han kunne ta meg med å besøke visse av hans venner. Mir var med andre ord svært oppmerksom på at han ikke bare viste meg sin verden han underviste meg i hvordan jeg skulle nærme meg den.

Så mens den dagens hendelser tok form tror jeg at min tilstedeværelse fikk Mir til å reflektere over det han gjorde. Som del av de andre, den streite verden, fungerte jeg for Mir som publikum som fikk se hans forfatterskap og som i neste hånd gjorde at forfatterskapet også ble synlig for ham. Min tilstedeværelse ga ham et metaperspektiv på seg selv. Min tilstedeværelse gjorde det mulig for ham å feire hvor dyktig han var til å stjele med seg pennen regnskapsføreren brukte til å fylle ut banksjekken. Å få meg til å holde banksjekken var ikke så mye et spill for å få meg med som en medhjelper til en kriminell handling (men det var det og). Å gi meg sjekken var en måte å få publikum til å se hans illusjonsmakeri med egne øyne. Når jeg utbrøt min angst over at en hver bankfunksjonær helt garantert ville avsløre forfalskningen bare de så med et halvt øye på sjekken så tilkjennega jeg akkurat den oppfatningen han håpet jeg ville uttrykke. For det jeg uttrykte gjorde det enda lettere for ham å demonstrere sitt illusjonsmakeri, hans inntrykkskontroll under stress foran øynene på streitsamfunnet han ikke var del av i form av en bankfunksjonær. Hvis sjekkforfalskningen var perfekt hvilken betydning ville i tilfelle hans forestilling foran bankfunksjonæren ha? Ingen. Betydningen av mitt nærvær for hans metaperspektiv var også tydelig i mottakelsen sjekken fikk hos hans to venner, Rune og Jørn, de ga jo blaffen. De var ikke det minste imponert eller bekymret. Det var mitt nærvær som gjorde forestillingen som forestilling mulig.

I mitt nærvær kunne Mir, rusfrobrukeren, feire sitt forfatterskap på gata, og det var et forfatterskap som gikk langt utover hans rusforbruk. Mirs framstilling av sin gatesmarthet pekte i retning av den gatedeltakeren han ville at andre skulle se når de så ham. I slik situasjoner som denne med Mir opplevde jeg tilgang, i slike situasjoner snublet jeg over de anstrengelsene deltakerne nedlegger for å ivareta sin posisjon i gateverdenene.

Slike tilganger er det vi forsøker å få tak i og holde på når vi bruker snøballmetoden. Fra fengselspresten fikk jeg kontakt med Mir, fra Mir fikk jeg kontakt med Sol og Olagate. Skulle jeg på noe tidspunkt basert meg på at noen av mine informanter først tok kontakt med sine bekjentskaper for så å gi meg mulighet til å kontakte dem direkte, da hadde jeg i dette tilfellet hvert tilbake der jeg var i starten av feltarbeidet hvor jeg jobbet med potensielle informanter jeg ikke hadde annet å fare med overfor enn et mobiltelefonnummer og en henvisning en annen hadde gjort på mine vegne noen tid i forveien. Det er ikke bra.

Takk for meg.