Geir H
Moshuus, NOVA
Foredrag,
BARN/UNGE/FAMILIER – FATTIGDOM – SOSIAL INKLUSJON
NAV -
samarbeidet i et fattigdomsperspektiv, Nettverkssamling
Quality
Airport Hotell Gardermoen 29. og 30. mai 2008
Peter er 35 år, tidligere narkoman og alenefar til en jente på syv år. De bor sammen i en liten leilighet i et kompleks av kommunale leiligheter i en bydel i Oslo. I forbindelse med et annet forskningsprosjekt har jeg vært på besøk på samme adressen hos noen som drev heroinomsetting fra en av de andre leilighetene. Det var meningen at jeg skulle tilbake til Peter og se barne-TV med datteren. Det ble det aldri noe av.
Da vi snakket sammen sa Peter at han levde med fristelsen rett ved siden av seg:
”Alt jeg trenger å gjøre er å ta opp telefonrøret så får jeg alt jeg trenger til å sette i gang å selge igjen. Markedet er rett utenfor stuevinduet. Men da tar de datteren min.”
Det er ikke mer enn et år siden Barnevernet avsluttet sitt regelmessige tilsyn med ham og hans datter. Saksbehandler tok til og med kontakt med politiet for å få dem til å ta ham av loggen deres også. Peter takket henne for det kunne han ikke kreve at saksbehandleren. Peter har vært kroppsvisitert av politiet på gaten med datteren som tilskuer. Samtidig sa Peter at han ikke tåler en sprekk til. Peter har en weekendordning. En helg hver måned får datteren opphold på weekendhjem og han får fri. Da datteren var tre år sprakk han.
”Jeg ringte selv, grein, og sa at jeg ikke kunne ta henne i mot. Jeg var rusa. De tok henne til moren min. De sa det den gang og de har gjentatt det seinere. Jeg tåler ikke flere sprekker. Da tar de henne.”
Det er snart fire år siden.
Peter vokste opp i bydelen hvor han bor nå. Han har en eldre bror og en eldre søster. Mor og far kom som arbeidsmigranter. De skilte seg tidlig og Peter har ikke sett far siden far forlot familien da han var ett år gammel og dro tilbake til det nordafrikanske landet foreldrene kommer fra. Jeg har anonymisert navnet til min informant. Navnet jeg har gitt ham er norskklingende fordi hans egentlige navn også er det. Mor jobbet i hele hans oppvekst som skiftarbeider på en stor bedrift og hun er nå førtidspensjonert. Søsteren tok tidlig morens rolle som omsorgsperson:
”Når vi skulle på skolen lå enten mamma og sov eller hun var allerede gått på jobb.”
Peter kom skeivt ut og fullførte ikke noen skolegang. Eldste broren tok ham med inn i ”det utenlandske miljøet”. Som tenåring beveget Peter seg blant jetsetterne i Oslo sentrum. I et halvt år solgte han kokain og amfetamin uten å bruke noe selv. Gikk forbi alle køene på alle de mest populære utestedene. Men det var ingen der når han selv tilslutt var hektet og hadde problemer med oppgjørene til de over ham i systemet.
Etter syv år i miljøet fikk han hjelp av utekontakten i bydelen og kom seg inn i behandlingsapparatet. Traff moren til sin datter på en behandlingsinstitusjon. Hun hadde allerede en gutt på syv måneder. Kort tid etter at de fikk datteren, gikk moren inn i depresjoner og ville ikke ha noe med ham eller datteren å gjøre. Barnevernet ville gi ham en weekendordning og jobbe fram en omsorgsituasjon for datteren sammen med moren. Han nektet og insisterte på omsorgsretten. Moren fraskrev seg sin og siden har far og datter bodd sammen.
”Vi vokste opp sammen og ble en familie på institusjon” sa han.
Peter og hans datter har i underkant av 3000 igjen til livsopphold når alle faste utgifter er betalt. Peter insisterer på å bli trodd. I så tilfelle lever de godt under Oslos minimumssatser. Peter og hans datter tilhører Oslos aller fattigste. Og det har de gjort så lenge de har vært familie utenfor institusjonene.
Peter og hans datter tilhører de aller fattigste blant oss. Tidligere var mitt fag, sosialantropologi, mer opptatt av brød som symbol enn av brød som næringsmiddel. En av de første som ikke så det slik var sosialantropologen Oscar Lewis. I 1959 ga han ut boken Five Families; Mexican Case Studies In The Culture Of Poverty. Lewis studerte ikke næringsmiddelenes symbolikk, han studerte fattigdom. Han introduserte begrepet fattigdomskultur. Begrepet brukes ikke i dag.
Jeg tror det er viktig å huske intensjonen med begrepet. Lewis skilte mellom det å leve i fattigdom og det å leve i en fattigdomskultur. Det er mye verre å leve i en fattigdomskultur enn det å leve i fattigdom. Hva mente han med det?
Skillet er ikke helt ulikt det som i dag brukes for å skille mellom for eksempel økonomisk fattigdom og det som kalles sosial eksklusjon. Mange husholdninger opplever perioder med økonomisk knapphet som plasserer familien under våre materielle minstestandarder. Noen ganger skyldes det at hovedforsørgerne studerer andre ganger knytter det seg til husholdningens deltakelse i ideologisk begrunnede prosjekter som også bryter med minstestandardene. Felles for slike situasjoner er at de i større eller mindre grad er valgte. Ofte er de også av temporær kvalitet. Sosial eksklusjon handler derimot ikke om valgte avvik fra materielle minstestandarder, det handler om mer eller mindre systematisk frasortering fra ordinær samfunnsdeltakelse.
Fattigdomskultur var Oscar Lewis begrep om livssituasjonen til samfunnsdeltakere som levde i knapphetssituasjoner pga slik frasortering. Lewis mente at fattigdomskultur hadde gode vekstvilkår i samfunn hvor det å samle materielle goder er høyt verdsatt men hvor ikke alle har de samme mulighetene til å realisere disse materielle målsettingene.
Grunnen til at begrepet fattigdomskultur likevel har falt i unåde har å gjøre med at begrepet flyttet fokus vekk fra strukturelle forhold som betinget fattigdomssituasjonen til kulturelle forhold knyttet til de fattige selv. Slik hevder kritikerne at begrepet gjorde fattige ansvarlig for sin egen situasjon. Oscar Lewis begrep tilslørte hvordan fattigdom var strukturelt betinget ved å fokusere på fattigdom som en måte å leve på.
Oscar Lewis var selv opptatt av hvordan strukturell frasortering førte til at grupper av befolkningen i enkelte samfunn tilpasset seg frasorteringen og at denne tilpasningen i sin tur var et hinder for vanlig samfunnsdeltakelse. I fravær av tilgang til strukturelle løsninger skapes lokale tilpasninger som i stedet for å endre situasjonen viderefører den.
Oscar Lewis poeng er at fattigdom på denne måten blir en måte å leve på og som til og med går i arv slik at fattigdomskultur arves av nye generasjoner.
Peter, som jeg innledet dette foredraget med, sier han og datteren lever på mindre enn Oslos minimumssatser for livsopphold. Bare et fåtall av våre informanter har fortalt om rusopplevelser. De aller fleste av de vi har snakket med er enslige mødre med hverdagsproblemer. Likevel, ligner Peters historie på mange av de andre vi har samlet: At de enten har mindre å rutte med enn minimumssatsene eller at de har opplevd det i perioder tidligere.
Ingen bør behøve å leve på minimumssatsene over lengre tid og slettes ingen skal behøve å leve på mindre enn disse.
Likevel fikk vi historier igjen og igjen om husholdninger som hadde mindre enn minimumssatsene å rutte med. Hvorfor fikk vi slike historier? Det var for mange til at det kan dreie seg om tilfeldigheter.
Jeg minner om Oscar Lewis intensjon med fattigdomskultur som et begripeliggjøring av en livssituasjon som innebærer mer enn opplevelsen av ikke å ha nok penger til å dekke det livsnødvendige, det dreier seg om å handtere en situasjon som frasortert fra muligheter andre har.
Fattigdomskultur gir kanskje for mange assosiasjoner til fattigdom som den enkeltes eget ansvar, men hva om vi bytter ut fattigdomskultur med verdighet?
Jeg skal komme tilbake til det.
Dette prosjektet har hatt som målsetting å studere de fattigste barnefamiliene. Vi skulle rekruttere informanter fra husholdninger som har hatt mindre enn 60 prosent av medianinntekten i minimum tre av de siste fem årene. Vi vil vite om offentlige tiltak når ut til de fattigste familiene. Gjør de det?
Vi har ikke gjennomført en representativ undersøkelse og vi kan ikke bruke det vi har samlet inn til å si noe om utbredelse. Men vi har til gode å intervjue noen som ga uttrykk for at den seinere tids satsing mot barnefattigdom hadde endret deres hverdag. Samtidig har vi ikke vært borte i noen som ikke mottok offentlig støtte. Offentlige bidrag utgjør vesentlige deler av økonomien i husholdningene vi har vært i kontakt med. Dette har selvfølgelig å gjøre med at mange av våre informanter er rekruttert via kontaktpersoner i det offentlige hjelpeapparatet. Men vi har også rekruttert mange via kontaktpersoner i kristne hjelpeorganisasjoner. Situasjonen var ikke annerledes for disse husholdningene.
Vår målsetting har vært å intervjue barn og voksne som lever i langtidsfattigdom i økonomisk forstand. Statistiske anslag varierer på hvor mange det dreier seg om. Eplands registerstudie Veier inn og ut av fattigdom (2005) viser at mens over 20 prosent hadde mindre enn 60 prosent av medianinntekten en gang i løpet av perioden 1997 til 2002 var det fire prosent av hele befolkningen som levde med slike inntekter gjennom hele perioden, og innenfor denne gruppen var det også barnefamilier.
I en litteraturgjennomgang skiller Backe-Hansen ut tre grupper hushold som hyppigere enn andre befinner seg i en lavinntektssituasjon over lengre tid. Det dreier seg om barnefamilier hvor begge foreldrene har veldig dårlig tilknytning til arbeidslivet og hvor husholdet er avhengig av offentlige ytelser. Den andre gruppen består av barnerike hushold hvor begge foreldrene har innvandrerbakgrunn. Den tredje og største grunnen var hushold med barn og enslig forsørger.
Sammen med sosialantropolog Inger-Hege Kristiansen og mastergradsstudent i psykologi Helle Suseg har jeg intervjuet til sammen 34 hushold. 17 hushold er intervjuet i Oslo og like mange utenfor Oslo. I 21 av husholdene hadde foreldrene norsk bakgrunn og i de resterende 13 hadde foreldrene innvandrer eller flyktningbakgrunn. Flertallet av husholdene besto av en enslig forsørger. Kun 7 av husholdene var det to forsørgere. Bare i ett tilfelle var det snakk om et hushold hvor forsørgerne hadde norsk bakgrunn.
Vi har ikke lykkes i å intervjue alle barna i disse husholdene og i noen hushold har vi bare snakket med de voksne.
Metodisk har vi gått fram på følgende måte. Vi har hatt en intervjuguide for samtalen med de voksne og en for barna. Disse skulle fungere som rettesnor for prosjektmedarbeiderne om hvilke tema som skal forsøkes dekket. Vi har forsøkt å få til uformelle samtaler hvor fokus er på konkrete begivenheter som dukker opp i samtalesituasjonen og som vi har forfulgt med sikte på å få informasjon som berører tematikken vi er opptatt av, spissformulert, vi ville ha svar på spørsmål vi ikke stilte. Vi har brukt det tekniske begrepet ”lavinntektssituasjoner” og forsøksvis forsøkt å oppdage hvordan de vi intervjuet selv omtalte sin situasjon.
Vi har altså rekruttert informantene via offentlige instanser og frivillige organisasjoner som på ulikt vis jobber mot hushold i lavinntektssituasjoner. Noen av disse gjør dette arbeidet som del av den nye statlige fattigdomssatsingen.
Nyere fattigdomsforskning viser at inntektsfattige har dårligere materielle kår enn andre men at forskjellene ikke er dramatiske, hovedproblemet er at folk blir hengende etter i velstandsutviklingen. Historiene vi har samlet inn forteller heller ikke om mange absolutte fattigdomssituasjoner.
Sigrun, enslig tobarnsmor til to tenåringsgutter, fortalte oss at hun på et tidspunkt måtte ringe på hos naboen og be om fire brødskiver for å kunne sende med guttene matpakker i barnehagen. Kjøleskapet var tomt og hun hadde ikke penger.
Situasjonen hun gjenfortalte husket hun nok fordi den var unik. Det er tross alt en stund siden guttene hennes var ferdig med barnehagen. På samme måte var det med historien hun fortalte om hvordan hun hadde tatt med seg guttene og samlet tomflasker for å få mat på bordet. Det var en ladet gjenfortelling av en av de mest dramatiske konsekvensene av familiens svært vanskelige økonomiske situasjon.
Men likevel er ikke Sigruns fortelling en historie om absolutt fattigdom. Familien hadde mat på bordet hver dag og de hadde permanent husvære.
Vi fikk like fullt en historie som er typisk for de fattigdomsfortellingene vi har samlet inn. Sigrun og hennes to gutter har svært lenge levd i en situasjon preget av at sviktende inntekter og påtvunget administrasjon av knapphet.
Sigrun har lite utdanning. Hun kom til Oslo ved en tilfeldighet. Hun fikk arbeid i et lavinntektsyrke og ble boende. Hun har ingen familie i nærheten og hennes nettverk består av noen få venner hun er blitt kjent med gjennom sitt arbeid. Barnefaren flyttet ut for åtte år siden og han har ikke opprettholdt kontakten med sønnene. Sigrun har hatt lange perioder med sykefravær fra sitt arbeid. Fordi hun har vært selvstendig næringsdrivende uten å ha råd til noen ordentlig sykeforsikring har hun ikke hatt et tilstrekkelig økonomisk sikkerhetsnett. I tillegg er den yngste av sønnene psykisk funksjonshemmet og går på spesialskole. Husholdet har derfor i lang tid vært avhengig av offentlig støtte.
Den kanskje største omveltningen de har opplevd er oppbruddet fra husværet hvor familien hadde bodd i ti år. De ønsket å bli boende men husholdsinntektene holdt ikke trinn med økningene i husleia og de fikk ikke offentlig støtte til å løse situasjonen. Til slutt ble de tvunget til å flytte ut av bydelen til en bolig de hadde råd til i en annen bydel. Sigrun har forsøkt å bøte på situasjonen ved at barna har blitt værende på skolene hvor de gikk, men det har ført til mye reising og barna har mistet kontakt med sitt fritidsmiljø.
Så hva er det typiske ved denne fattigdomshistorien?
Jo, jeg tror det framkommer i hennes fortelling om hvordan husholdet måtte forlate familiens tilholdssted for å flytte inn i en liten bolig på et fremmed sted.
På samme måte som mange andre vi har snakket med har husholdet vært ute av stand til å opprettholde samme velstandsutvikling som resten av samfunnet. Dette viser også annen forskning. Fattigdom i Norge dreier seg sjelden om direkte nød, fattigdom dreier seg i stedet om hushold som ikke er i stand til å opprettholde samme velferdsutvikling som resten av samfunnet.
Men det kanskje viktigste med den flyttingen Sigrun og hennes to sønner opplevde er ikke at familien ikke opplevde samme velstandsutvikling som andre. Det var nok mye verre at flyttingen ble påtvunget dem. Sigrun og hennes to sønner var kommet i en situasjon hvor de var helt avhengig av offentlig støtte for å få til en balanse mellom husholdets inntekter og deres utgifter.
I mange andre sammenhenger hadde de lykkes ved å ty til ekstraordinære grep som ikke ødela husholdets sårbare økonomiske balanse. Begge guttene var for eksempel veldig interessert i data. Eldstemann hadde skaffet seg sin datamaskin ved å bruke alt han fikk i konfirmasjonsgaver samt penger han hadde fått via en sommerjobb. Yngstemann hadde utnyttet muligheten til å skaffe seg datamaskin gjennom tilbud han fikk fra det offentlige i tilknytning til sin skolegang på en spesialskole.
Det var ikke mulig med tilsvarende ekstraordinære grep for å bevare husholdets økonomiske balanse og dermed berge husværet de hadde hatt de siste ti årene.
Tapet av boligen kan sees i sammenheng med Peters historie om den ene sprekken som vil snu opp ned på hans liv.
Sprakk han en gang til og ruset seg visste han at barnevernet ville komme å ta fra ham hans datter. Slik hadde han levd med sin datter. Vegg i vegg med det illegale markedet hvor han tidligere hadde livnært seg.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at Peter lever slik. Og at han har gjort det i fire år. Peter har ingen avsluttet skolegang og han har ikke hatt noe regulært arbeid. Peter har ingen kompetanse noen arbeidsgiver vil etterspørre. Han har lang historikk med kredittkortmisbruk og ubetalt gjeld. Han er i det hele tatt frasortert på de aller fleste områder hvor de fleste av oss har deltakelse.
Det er dermed langt mellom feltene hvor Peter kan skape seg et bilde av seg selv overfor andre hvor han kan framstå som en samfunnsdeltaker på lik linje med andre.
Historien om hvordan han har holdt seg rusfri i fire år og kunnet gi sin datter et hjem blir desto viktigere. Situasjonen han fortalte oss om gir Peter verdighet han ikke finner noe annet sted.
Jeg tror vi er tilbake til Oscar Lewis og hans intensjon med fattigdomskulturbegrepet. Intensjonen med det begrepet tror jeg var å formulere hvordan liv som frasortert skaper føringer som gjør at livsformen kan bli selvforsterkende. Den kan til og med gå i arv. Og at fattigdom kan gå i arv fra foreldre til barn vet vi. Men hvordan?
Kanskje er ett skritt på veien til å forstå det dreier seg om å erstatte fattigdomskultur med verdighetsforvaltning?
Verdighet kan defineres på mange måter, men uansett definisjon så inngår en slags dobbeltsidighet ved begrepet, verdighet uttrykker på samme tid samfunnsdeltakerens positive bilde av seg selv for seg selv og det positive bildet han eller hun vil at betydningsfulle andre skal ha av ham eller henne. Verdighet kommer til uttrykk som respekt og alle diskusjoner av ære og skam vil samtidig omhandle verdighet.
I samtalen vi hadde med Peter framkommer det at han har en drøm om å få en rolle på arbeidsmarkedet som sosialarbeider for unge som på samme måte som han selv forsøker å komme ut av rusavhengighet.
For Peter er kanskje derfor historien om den ene sprekken han har holdt seg unna i fire år en historie som kan konverteres i en arbeidstilknytning som vil reetablere ham som en verdig samfunnsdeltaker på linje med alle andre samfunnsdeltakere. Kanskje.
Det vil i tilfelle gi ham en mulighet til å bryte ut av sin fattigdomssituasjon.
Det er omvendt med Sigrun og historien om hvordan hun ble tvunget til å flytte. Den historien er en historie om tapt verdighet. Historien handler om tapt likhet, om å miste muligheten til å leve likt som andre, om å miste muligheten til å være lik andre.
Verdighet er viktig for alle og er knyttet til ideen om likhet. Sagt med andre ord blir verdighet et annet ord for likhet med viktige andre, eller verdighet blir en kvalitet som tillater avgrenset ulikhet på bestemte områder.
I dagliglivet uttrykkes verdighet blant annet gjennom evne til å forbruke som andre. I situasjoner med vedvarende tilgang til begrensede økonomisk midler reduseres denne evnen til likt forbruk og de som rammes sterkest opplever i tillegg til vareknapphet at situasjonen truer med å påføre dem underskudd på likhet.
Om dette er riktig følger det at husholdningene som er ute av stand til å gjøre så mye med sin synlige økonomi blir tvunget inn i en situasjon av verdighetsforvaltning hvor den økonomiske knappheten selv omfortolkes inn i verdighetsuttrykk.
Det er slik jeg tror vi skal forstå at vi på tvers av vårt materiale har fått så mange historier om husholdninger som har levd under minimumssatsene. Det å greie å håndtere absolutt fattigdom gir kanskje de som opplever det en opplevelse av verdighet tilbake?
Peter kan ikke gjøre så mye med sin økonomi. Han forvalter sin situasjon på to måter. Han finner andre måter utenfor det økonomiske å opparbeide /gjenerobre verdighet. Eller han unngår samhandling.
Det gikk mer enn et halvt år fra Peter ble gjort kjent med vårt forskningsprosjekt og han ga sitt samtykke til deltakelse til jeg faktisk fikk snakke med ham. Flere ganger møtte han ikke opp til avtale. Han unnlot å svare på telefonen. Telefonen hans virket ikke i lengre perioder. Han skiftet telefon. Jeg banket også på hjemme hos ham til avtalt tid uten at han var der. Han ignorerte beskjeden jeg etterlot meg under dørmatta. Når jeg til slutt traff ham dro han på skuldrene og sa at det hadde vært så mye i det siste. Men han husket godt beskjeden jeg etterlot meg. Og jeg sto på telefonlista hans. Også på hans nye telefon.
Unngåelse av samhandling lik Peters er noe vi fikk merke mange ganger. Svært mange aktuelle informanter takket nei til å bli intervjuet og veldig mange av de som sa seg villige nølte likevel med å gjennomføre intervjuene. Det skjedde såpass ofte at vi ikke tror det kan avfeies som resultat av tilfeldigheter. Et alternativ til verdighetsforvaltning er samhandlingsunngåelse.
Ja, Peters historie er kanskje spesiell. Men vi har også intervjuet en annen alenepappa og hans sønn på åtte år. Historien vi fikk lignet på Peters. Men i de fleste historiene vi har samlet har vi fått historiene til alenemødre med hverdagsproblemer. Få av dem fortalte oss om like dramatiske problemer som de Peter slet med.
Det er mange og varierte grunner til at husholdningene vi har intervjuet har havnet i lang tids fattigdom. Men likevel er det mye som er det samme om vi ser etter verdighetsforvaltning.
Det er slående hvor ofte fortellingene vi fikk inkluderer historier om diffuse fysiske eller psykiske problemer som gjør mange av dem ute av stand til å jobbe. Jeg tror mange føler skam i forhold til det å ikke kunne ha "god nok" grunn for å være utenfor arbeidslivet. På samme måte som Peter sliter de med å finne måter hvor de ikke taper verdighet.
Jeg lurer på om ikke det som skjer når fattigdom synes å gå i arv at barn overtar sine foreldres negative selvbilder, at de tar etter sine foreldre i deres verdighetsforvaltning. Det er dette vi skal gå i gang med nå, og analysere vårt datamateriale for å se på barnas forhold til sine foreldres verdighetsprosjekter.
Til slutt, dersom det er slik at verdighetsforvaltning står sentralt i langtidsfattigdom, hva kan samfunnet gjøre for å avhjelpe situasjonen?
Jeg synes det har vært interessant å legge merke til hvordan veldig mange informanter trekker frem hvordan de er helt avhengig av denne ENE kontaktpersonen som har hjulpet dem i vanskelige situasjoner. Dette komme frem hos flere i utsagn av typen "uten henne vet jeg ikke hvordan vi skulle klart oss".
Jeg tror at mange som har gått på det ene verdighetstapet etter det andre er ute av stand på egen hånd til å gjøre det grepet de er avhengige av for at situasjonen skal endre seg, de trenger hjelperen som gir dem det lille ekstra puffet de trenger, ”gi meg struktur på hverdagen” som mange snakker om. I virkeligheten er det hjelpere som raskere gir dem følelse av verdighet tilbake.
Ingen kommer ut av fattigdom uten at de samtidig gjenerobrer verdighet. Tror jeg.