Gatedeltakeren og terroristen

Geir H Moshuus, NOVA, foredrag, Lillehammer høgskole, 27. februar 2008.

For kort tid siden avslørte dansk politi en gruppe unge menn under planleggingen av drap på tegneren av den satiriske Mohammed tegningen som sto i Jyllandsposten. Tegningen førte som kjent til sosial uro og opptøyer blant muslimer flere steder i verden.

Forskere, politikere og politiet er i dag bekymret for at Oslos gjengmiljøer skal rekrutteres inn i islamske organisasjoner som skal ty til vold. Mange er bekymret for at gjengdeltakerne skal bli terrorister. Dette er ikke mitt anliggende. Jeg hadde tenkt å benytte invitasjonen til å forelese for dere til å reflektere over hva terroristen kan fortelle oss om gatedeltakerne.

For hva vet vi egentlig om gatedeltakerne? Hvem er de? Nesten uansett hvor i landet dere kommer fra, vil dere vite om noen som falt utenfor, som ikke ble vanlige deltakere i utdanningsinstitusjonene, som ikke hadde en vanlig vei inn i arbeidslivet, noen som ikke gjorde det samme som de andre. Som ble stengt ute. Som isolerte seg. Som stengte oss andre ute. Som ble sint der vi andre ble lei oss. Som ikke burde ha de venner de hadde. Som gjorde det dårlig på skolen. Som gjorde det helt ok på skolen. Som likevel falt utenfor. Var mutt. Var det ikke noe hjemme hos dem?

Han eller hun som kastet pennalet på læreren. Enda læreren bare skulle sjekke hjemmeleksene. Som fikk spesiallærer. Som kastet pennalet på den læreren også. Som kastet pennalet på logopeden. Og på alle spesialistene som kom.

Jeg husker ennå skolen jeg gikk på de første tre skoleårene mine. Skolegården og det store vinduet bakenfor hvor rektor satt. Og den lammende angsten jeg kjente når en av elevene på skolen ble innkalt til det kontoret. Jeg har lurt på hvorfor møtene elevene hadde med rektor alltid foregikk i friminuttene? Var det for å skremme oss andre? Vi var alle redde. Men ikke de. For det var alltid de samme skoleelevene som kom til det kontoret. Var de redde så fikk ikke vi vite det.

Noen av dem ble gatedeltakere. Ikke alle, slettes ikke alle. Og mange ble gatedeltaker bare en periode. Mange traff en lærer, en ungdomsleder, en miljøarbeider, en farsperson, en politimann som brydde seg, en voksen som gjorde et eller annet som brøt reaksjonsmønsteret de var vant med. Som gjorde noe annet. Kanskje var det en som ikke bare vek unna, en som gjorde mer enn å forstå? Som satte grenser uten å gå?

Vi lever i et godt samfunn. Jeg er helt sikker på at akkurat nå mens jeg snakker foregår det seminarer andre steder i landet hvor fagfolk diskuterer hvordan situasjonen skal bli bedre. Slik at færre skal falle utenfor. Eksperter jobber med enkeltsaker og lærere går på kurs. I klasserommene jobbes det i tillegg til faget også med de sosiale relasjonene. Og alt dette er bra. Den skolen jeg gikk på finnes forhåpentligvis ikke i dag.

Men fortsatt kjenner vi ikke gatedeltakeren. Vi er bare blitt flinkere til å stoppe unge fra å bli nye gatedeltakere. Tenk dere om. Nær sagt hvilken som helst av institusjonene som har befatning med unge som enten er gatedeltakere eller som er i ferd med å bli det kjenner vi godt. Skolene, barnevernet, velferdsinstitusjonene, politiet, alle kjenner vi. Gå på biblioteket. Dere finner fagbøkene der. Alle institusjonene har fått nedskrevet sin historie. Eller i det minste så inngår deres utvikling i annen akademisk nedskriving av vårt samfunns historie.

Hva så med gatedeltakerne? Hva med deres historie?  Den første norske fagboken jeg vet om om gatedeltakerne heter ”Gjengkriminalitet og ungdomskulturer” av kriminolog Ragnar Hauge. Det er en bok om teori. Om ulike perspektiver til å forstå gategjenger. Avslutningsvis vies fem sider til situasjonen på gata i Norge. Konklusjonen er at vi ikke vet noe. Dette var 1968. Hva er situasjonen i dag? Jo, den er litt bedre. Vi vet noe. I det minste vet vi noe om gatemiljøet i Oslo i dag. Deres kulturelle landskap er nedtegnet i flere studier. Men spør oss om hva gatebildet i Oslo står på skuldrene av, så er vi blanke. Vi vet ikke.

Mange mener at vi har å gjøre med noe dramatisk nytt. Noe vi har fått fra utlandet. Her er en valgkampplakat fra 1995:

Kilde: http://valgweb.frp.no/master_content.html

En ting kan vi være enige om, bor du i Oslo, så vet du at gatedeltakerne stadig oftere har innvandrerbakgrunn. Men er det slik som plakatmakerne vil ha oss til å tro, at Oslos gatedeltakere i gjenger som Young Guns, A og B gjengen står på skuldrene til en pakistansk kriminalitetskultur? Akkurat nå om dagen er avisene fulle med reportasjer om vietnamesere bosatt i Norge og som i det skjulte har omgjort den ene eneboligen etter den andre til cannabis plantasjer.

Sosialantropolog Whyn Uyen Lam med familiebakgrunn fra Vietnam sto fram i media og bekreftet at det gikk historier om cannabisplantasjene i det norskvietnamesiske miljøet. Whyn Uyen Lam deltok i debatt på Aftenpostens internettutgave, der fikk hun spørsmål om hvor de lovlydige vietnameserne i Norge befant seg. Whyn Uyen Lam ba spørsmålsstilleren sjekke hvem det var som tappet øl på flaskene spørsmålstilleren kjøpte i butikken. Poenget til antropologen var at de fleste innvandrerne med vietnamesisk bakgrunn har tatt lønnsarbeid i deler av den norske økonomien som sliter med å skaffe arbeidskraft. Samtidig viser svaret hennes et annet sentralt poeng, nemlig at også den kriminelle leverer varer som etterspørres av en lokal kundekrets; det vil si til hasj og marihuana røykerne blant oss.   

Har vi å gjøre med en regulær import av utenlandsk kriminalkultur eller bygger deltakerne videre på en tradisjoner vi allerede har på gata fra før?

Det er her min interesse for terroristen kommer inn. Vold markerer oppløsning, krise, opprør, brudd med det som består. Vold er kaos. Eller trussel om kaos. Og samfunn dreier seg ofte om kontroll med vold. En av de voldstrusselene moderne samfunn står overfor i dag som får mest oppmerksomhet er terrorisme. Vi blir påminnet om trusselen om terrorismen stadig oftere. Det holder å ta et rutefly. Alt du trenger er å ta med deg en neglesaks eller en sjampo du har glemt å få forseglet så har du mistanken rettet mot deg. Men terroristen har eksistert lenge i vestlige samfunn.

Våre moderne forestillinger om terroristen skriver seg fra Algeries frigjøringskamp fra Frankriket på 1950tallet. Den gangen formulerte politiske teoretikere som Franz Fanon det ideologiske grunnlaget for nålestikksangrep hvor en kommandogruppe skjulte seg blant befolkningen for å gjennomføre aksjoner mot en overlegen militær motstander. Erfaringene fra kampene i Algerie ble utnyttet flere andre steder og ble fra starten av assosiert med frigjøring av koloniene. Disse nålestikksangrepene skulle bringe fram reaksjoner i den dominerende militærmakten som skulle gå langt utover volden involvert i det opprinnelige nålestikket. Ideen var at dette skulle avsløre for befolkningen at militærmaktens sanne ansikt. Den innledende symbolske volden hvis den lykkes fikk fram den repressive volden til staten.

Om det er noe som er nytt er det kanskje det at frykten for terrorismen i dag er blitt global. Det spiller ingen rolle om turen begynner på Evenes eller i Telaviv. Alle rutefly over hele verden er blitt terrormål. Alle vestlige land har egne lovparagrafer som kommer til anvendelse når saksforholdet dreier seg om terrorisme. Men samtidig er det ingen, eller nesten ingen, som vil omtale seg selv som terrorist! Al Qaida og Osama Bin Laden oppfattes nok av de fleste som globale uttrykk for terrorisme som kan ramme uskyldige sivile hvor som helst i verden. Men Al Qaida oppfatter seg selv som en frigjøringsorganisasjon og Bin Laden er en frigjøringsleder. Både i egne øyne og i øynene til mange i Araberlandene. Historien om terroristen er alltid historien om den andre.

Terroristene jeg kjenner best, organisasjonen ETA, som siden slutten av 1950tallet har kjempet for løsrivelsen av Baskerland fra Spania, ser ikke på seg selv som terrorister men som politiske aktivister, eller egentlig, liberados, eller fristilte, altså folk som kan vie seg fullt og helt til frigjøringskampen, i den baskiske frigjøringsorganisasjonen mot det de oppfatter som den undertrykkende spanske staten, eller bare ”el estado espanol”. Det uttrykket er for en hver basker – om de bruker det selv eller ikke – et uttrykk for noe de ikke vedkjenner seg men som likevel regulerer deres liv, den spanske staten.

ETA var en spydspiss for motstanden mot Francos diktatur og aksjonene deres hadde bred støtte i både baskerland og hele Spania på 1970tallet. ETA myrdet Francos statsminister Carrero Blanco i 1971. Aksjonen førte til at hele Baskerland ble satt under militær administrasjon og alle sivile institusjoner midlertidig nedlagt. I perioder var det forbud mot å ferdes utendørs på kvelds- og nattetid. På denne måten lykkes ETA å synliggjøre regimets undertrykkelse for alle. For heller enn å lete fram aksjonistene som sto bak attentatet straffet regimet hele baskerland. Den gangen var det få som oppfattet ETA og det ETA gjorde som noe annet enn heltedådene til alles frigjøringshelter.

Men i 1975 døde Franco og i 1978 opplevde Spania for første gang siden borgerkrigen i 1936 demokratiske valg. Men selv om mange ETA aktivister la ned våpnene så gjorde ikke alle det. I ETAs navn har kampen for et fritt og uavhengig baskerland, Euskadi, fortsatt. Nylig brøt ETA våpenvilen inngått i 2005 og den dag i dag utførerer ETA fortsatt aksjoner i Spania i deres kamp for et uavhengig Euskadi. Men det er lenge siden noen utenfor baskerland så på organisasjonen som noe annet enn La Banda Terrorista. Og selv i baskerland har oppslutningen om kampen ETA fører svunnet hen, ikke fordi det er færre i dag som ønsker et fritt og uavhengig baskerland men fordi ETA skremmer. Det har å gjøre med at ETA har ansvaret for noen uhyrlige voldsaksjoner. I 1987 utløste for eksempel en ETA kommando en bilbombe i garasjeanlegget til et stort supermarked, Hipercor, i Barcelona. Bomben skapte en voldsom varmebølge som drepte 21 uskyldige supermarkedkunder på vei inn eller ut av biler på parkeringsanlegget. Like mange mennesker ble alvorlig brannskadet. Attentatet var del av ETAs den gang nystartede kampanje mot Frankriket fordi landet hadde endret sin praksis med automatisk utstedelse av politisk asyl til alle baskere involvert i kampen for frigjøring av Baskerland. Hipercor var eid av franske interesser. Supermarkedet hadde ikke noen avdeling noe sted i baskerland. Derfor ble bombemålet et supermarket i en helt annen del av Spania. ETA drepte 21 mennesker og skadet like mange for livet, mennesker som ikke hadde gjort annet galt enn å handle matvarer. De færreste visste at Hipercor var fransk og i Barcelona var det knapt noen som visste noe om den politiske dagsordenen i Baskerland hvor bevisstgjorte baskiske nasjonalister kvittet seg med sine franskproduserte Renault og Peugot.

Det var lite igjen av den repressive makten ETA hadde framprovosert i Francos militærdiktatur overfor den baskiske befolkningen med aksjoner som attentatet på Carrero Blanco. Selv om det demokratiske Spania hadde og har et politikorps som er blant de største i Europa og selv om de hadde innført egne terrorist paragrafer i sitt lovverk som gjorde at folk misstenkt for deltakelse i ETA ikke hadde vanlig lovbeskyttelse, så hadde virkemiddelene stor støtte i Spanias befolkning.

Ja, ettersom ETA gjorde attentater som det mot Hipercor ble etter hvert kampen mot ETA et av de viktigste fellesskapssymbolene i Spania. I Spania er ETA blitt terroristene det åpne frie samfunnet, demokratiet må beskytte seg mot. ETA er for Spania omtrent det samme som Osama Bin Laden er for Bush-administrasjonen i USA, selve trusselen mot den frie demokratiske verden.

Dette ble et langt mellomspill! Hvor ble det av gatedeltakerne? Dere må gi meg to avsnitt til før jeg bringer oss tilbake til dem.

En kjent britisk sosialantropolog, Edmund Leach (1977), med feltarbeid fra Burma, skrev en liten tekst i 1977 han kalte for Custom, Law and Terrorist Violence. Eller altså, Tradisjon, Lov og Terrorist Vold. I det arbeidet tar han utgangspunkt i at selv i våre avanserte vestlige samfunn hvor ideen om rettsamfunnet står så sterkt, altså ideen om at samfunnet reguleres gjennom lov, ja så hviler også her vår ide om lov på forestillinger om sedvane eller tradisjoner. Så vidt jeg vet er det for eksempel ikke et ord i selve lovteksten om ekteskap at partene skal ha forskjellig kjønn, det bygger på sedvane at det er slik. Det har alle homofile fått smertelig erfare…  Edmund Leach går fra dette til å si at denne vekslingen mellom lov og sedvane er en viktig del av dynamikken ved moderne samfunn. Og her trekker han inn terroristen. For mer enn å se terrorismen som en trussel mot moderne samfunn så argumenterer Edmund Leach for terroristen som det negative speilbildet av staten.

Setter en politikvinne håndjern på en person, så gjør hun det på vegne av oss.

Setter en terrorist håndjern på en person så bryter hun loven.

I en slik voldssammenheng er det lite som skiller staten og terroristen fra hverandre. Begge utøver vold overfor befolkningen. Staten gjør det basert på legitimitet i befolkningen, terroristen gjør det uten en slik støtte. Men sier Leach ideen om legitimitet bygger i siste instans på våre vurderinger, vårt skjønn – vår sedvane, den bygger ikke på fakta.

Det er vi som bestemmer hvem som er politikvinnen og hvem som er terroristen i eksempelet ovenfor. Derfor kan staten og terroristen bytte plass.

Alt som skal til er at balansen mellom lov og sedvane skal forrykkes.

I vårt land fik vi en påminnelse om dette i forbindelse med vannkraftutbyggingen av Alta vassdraget på slutten av 1970tallet hvor et stortingsvedtak om utbygging sto i konflikt med samiske interesser nedfelt i lokale tradisjoner og sedvane. Antakelig unngikk vi den gangen en voldelig konflikt fordi sivil ulydighet vant fram som en ny aksjonsform storsamfunnet lyttet til. Om enn motvillig.

I andre deler av verden er historien full av terrorister som har endt opp som statsmenn. Nelson Mandela i Sør Afrika, Menachem Begin i Israel og Yasir Arafat i Palestina, var alle først kjent som ledere for terrorbevegelser, og det de fikk til som terrorister la grunnlaget for deres seinere roller som statsmenn.  

Poenget til Edmund Leach er å vise at disse to enhetene som framstilles som om de overhode ikke har noe med hverandre å gjøre faktisk er svært like. Med attentatet mot Carrero Blanco, Francos statsminister, lyktedes terroristene i ETA langt på vei å ødelegge legitimitetsgrunnlaget til diktaturet i Baskerland. Det gikk så langt at Francodiktaturet fikk terroristenes plass i folks bevissthet. Sett fra ståstedet til mange baskiske nasjonaliser den gangen da Franco døde var tragedien at ETAterroristene ikke fikk overta Francos plass som utøver av statsmakten i Baskerland. For selv om demokratiet ble gjeninnført fikk man aldri noen reell folkeavstemming i Baskerland om områdets videre tilknytning til resten av Spania. Derfor fortsatte ETAs terror. Men ETAs aksjoner som aksjonen jeg fortalte om mot supermarkedet Hipercor lyktedes ikke som et angrep på den spanske staten. Tvert i mot har aksjoner som denne over tid styrket spanjolenes oppslutning om staten samtidig som oppslutningen om ETA samtidig har vært avtagende i Baskerland.

Gåten er egentlig hvorfor ETA fortsatte uten å endre aksjonsform. Det er ikke lenge siden to uskyldige innvandrere som lå og sov i en bil på flyplassen utenfor Madrid ble offer i et nytt ETA attentat. Hvorfor? En baskisk antropolog, Joseba Zulaika (1991), svarer slik. Det er meningsløst å spørre om politisk rasjonalitet. ETA, og antakeligvis mener Zulaika også enhver annen terroristorganisasjon, er ikke en politisk organisasjon i vanlig forstand, men mer et begrep, en ide, som overskrider vanlig politisk virksomhet og som kommer til uttrykk i dramatiske handlinger som skal bryte ned det bestående og skape helt nye tilstander. Zulaika peker på hvordan ETA reflekterer og imiterer elementer ved baskisk kultur hvor spektakulære handlinger utføres med sikte på å skape permanent endring. Zulaika mener at så lenge forholdet mellom Baskerland og resten av Spania forblir uavklart vil ETA eksistere, som en ide, en drøm, som nye generasjoner av baskere vil ta opp og anvende i sine egne forsøk på å få til den endringen ingen andre har lyktes med før dem.

Hadde ikke storsamfunnet gitt etter og redusert omfanget av vannkraftutbyggingen av Alta vassdraget er det mulig vi også hadde lagt grunnlaget for tilsvarende voldelige uttrykk også her. Hadde ikke storsamfunnet gitt etter kunne voldelige uttrykk oppstått som bestred sedvanegrunnlaget for vannkraftutbyggingen: Minoriteter som den samiske kunne ha blitt rekrutteringsgrunnlaget for politisk vold som ville rokke ved legitimiteten storsamfunnet trekker på når det fatter avgjørelser lokalt. Eller for å si det med Zulaika så kunne et voldelig uttrykk skapt ideen om den ene spektakulære voldshandlingen som for alltid ville ha endret forholdet mellom minoritetssamfunnet og storsamfunnet.

Der, nå skal jeg forlate terroristen for å vende tilbake til gatedeltakerne, for jeg tror poengene til Leach og Zulaika om terroristen også har gyldighet for min forståelse av gatedeltakerne. Jeg skal gjenfortelle en historie jeg var vitne til for snart åtte år siden.

Jeg fulgte skoleåret 1998/99 et kurs i friluftsliv som foregikk som en del av den vanlige skolegangen hver onsdag ved en sentrumskole i Oslo, en ungdomsskole. Kurset hadde 10 – 12 deltakere. Alle hadde innvandrerbakgrunn, alle hadde vært i kontakt med politi og eller barnevern. De hadde ulik nasjonal bakgrunn, men med ett unntak var de alle muslimer. De utgjorde ingen gjeng. De tilhørte forskjellige ungdomsmiljøer og var kun samlet for dette kurset. Kurset var populært. Hver onsdag dro kurset ut i skog og mark og ungdommene fikk opplæring og lek i fritidsaktiviteter de aldri ellers fikk anledning til å delta i. I løpet av kurset den vinteren lærte de fleste å gå på ski.

En onsdag midtvinters fraktet kurset deltakerne i en minibuss ut av Oslo sentrum til vinterkledde områder utenfor byen på vestsiden. Kurset var del av en spesiell friluftstjeneste tilpasset forholdene i Oslo sentrum hvor bare de færreste har egne ski eller skøyter. Før vi dro hadde vi vært innom et eget lager kurset disponerte. På lageret fantes fritidsutstyr for en rekke friluftsaktiviteter. Vi hentet ut ski, staver og støvler i tillegg til varmedresser. Deretter bar det ut i skogen på smørefrie ski. Mens vi var ute i løypene satt fleipen løst hos deltakerne som vinglet av gårde uten å bry seg om at skiferdighetene var så som så.

Det var bare det at skiløypene tok oss alle ut i et alpint skisenter lokalisert i et av Oslos mest fornemme strøk.

Plutselig sto vi i bunn av alpinbakken. Fra å befinne oss i skjult av skogen sto hele kurset nå eksponert for alle som holdt på i slalåmbakken. Det var overraskende stor aktivitet tatt i betraktning at det var midt på dagen en vanlig skoledag. Dyktige snowboard-entusiaster skar ned bakken i stor fart i moteriktige klær. Det var en skarp kontrast til kursdeltakerne som alle stilte i de samme Helly Hansen vinterdressene og gikk på de samme lånte smørefrie skiene.

Stemningen blant kursdeltakerne hadde brått endret karakter. Alle var urolige og flere var aggressive. Kursinstruktørene som vanligvis var svært populære fikk ingen hjelp med å gjøre i stand til felleslunsjen. Felleslønsjen pleide å være ekstra populær fordi instruktørene i samråd med deltakerne alltid hadde med noe godt. Denne gangen var det meningen at deltakerne skulle få servert grillede pølser uten svinekjøtt. Noen av deltakerne hadde vært med en av instruktørene og kjøpt pølsene hos en av slakterne som solgte kjøtt slaktet i tråd med religiøse forskrifter.  Instruktørene så fram til å vise deltakerne hvordan de gjorde opp ild i skogen og planen var å vise byguttene hvordan man kunne få fine grillspyd ut av småkvister. Instruktørene var dyktige til å bruke en hver anledning til å undervise i praktiske ferdigheter de tenkte at guttene kunne dra nytte av i andre situasjoner. Og vanligvis fungerte dette meget bra. Læringssituasjonen hadde også overføringsverdi fordi faktum var at disse guttene i de fleste andre sammenhenger var i opposisjon til voksensamfunnet. Når guttene tok i mot instruksjon var det et håp at erfaringen hadde overføringsverdi slik at de lettere skulle dra nytte av instruksjon fra voksne i andre pedagogiske settinger. Men denne gangen gikk alt galt. Guttene sto med henda i lomma og så på mens instruktørene strevde med bålet. Når instruktørene ba om hjelp lot de som om de ikke hørte på. Guttene sto og slo i bakken, bannet over hvor håpløse skiene var og klagde over at det var kaldt og vått. Samtidig sendte de sinte blikk i retning av alpinbakken og snowboarderne. Ingen av dem ville bort til bålet enda det ville gitt dem varmen de savnet. Noen få svelget unna og aksepterte ferdigstekte pølser men flere av dem avslo tilbudet med henvisning til at det ikke passet seg for muslimer å spise svin. Selv om de visste at det ikke fantes svin i noen av pølsene. Etter lunsj i bunn av bakken brøt vi opp. Kursdeltakerne overrasket instruktørene. De ville ikke tilbake i skisporet. I stedet insisterte de på å gå opp slalåmbakken. Det var jo et idiotisk forehavende siden flere hadde klagd på skiene. I tillegg var de jo ikke akkurat eksperter på å ta seg opp bakker på langrennsski. Det ville jo være mye enklere å følge skisporet tilbake. Sporet tok oss rundt fjellet uten at vi trengte å gå mye oppover. Men deltakerne insisterte. Ingen av dem ville tilbake til løypene. De skulle opp den bakken. Instruktørene ga etter og elevene slet seg opp mens snowboarderne føk ned og rundt oss på alle kanter. Omtrent midtveis i oppstigningen skjedde det noe. Uten at noen av dem sa noe visste de alle hva de skulle gjøre. På tross av manglende skiteknikk samlet deltakerne seg i en felles menneskemur som sperret store deler av bakken. Overrasket spurte jeg hva de holdt på med. En av guttene så på meg med et stort glis og svarte at de skulle lage en bomring og avkreve bompenger: ”De drittungene skal få lære seg respekt for oss utlendinger!” Instruktørene skjønte hva som var i ferd med å skje og fikk raskt stoppet guttene men deltakernes menneskemur hadde allerede fått et par av snowboarderne til å stoppe opp. Det var helt tydelig at snowboarderne var blitt redde og at de ikke turte krysse bakken der kursdeltakerne befant seg. Det så kursdeltakerne. Muren de hadde lagd hadde fungert! Etter dette satt latteren løst og fleipingen fra løypene dukket fram igjen. Tilbake i minibussen som tok oss til sentrum maste deltakerne på instruktørene om at de måtte stille opp med snowboard.

Her har dere fått et bilde av noen gatedeltakere. Men mer enn et bilde av noen gutter på gata har dere fått et glimt inn i selve gatedeltakelsen. Et bilde jeg tror mange av deltakerne egentlig ville være godt fornøyd med at jeg fortalte. Sveinung Sandberg og Willy Pedersen (2006) har nettopp skrevet en ny bok, ”Gatekapital”, basert på deres studie av hasjsalget rundt Akerselva. Der skriver de at vold kan være en rasjonell måte å opparbeide gatekapital på. Gatekapital dreier seg om de kunnskaper og ferdigheter du trenger for å overleve på gata. Ved å vise potensial for vold kan gatedeltakerne opparbeide seg et rykte som voldelige. Det kan gjøre livet lettere på gata. Det kan rett og slett gjøre inntektene fra hasjsalget større. Rivaler vil holde seg unna.

Jeg må understreke at jeg er helt enig i denne vektleggingen av å se på gata som et sted som har sine egne krav til kunnskap og ferdigheter. Det er nok alt for lenge vært slik at gatedeltakerne enten har vært studert som ofre eller tapere eller så har man hatt fokus på hvordan gatedeltakerne kan reddes tilbake til det etablerte samfunnet. Begge deler er viktige, men vektleggingen har ført til at vi vet alt for lite om det kulturelle landskapet som har formet gatedeltakerne. Sveinung og Willys nye bok er et verdifullt bidrag til å rette opp i dette. De fokuserer på det som er deres informanters hovedbeskjeftigelse. Hasjsalget.

Men det er jo likevel ikke slik at hasjsalg er en hvilken som helst bransje! Vi må ikke la oss forlede til å tro at vold dreier seg om rasjonell atferd kun knyttet til maksimering av en økonomisk opportunitet. For å ty til økonomenes språk. Gata er slettes ikke noen ni til fire tilværelse du kan legge fra deg og gå hjem fra. Det er dette som kommer til uttrykk i historien jeg nettopp gjenfortalte.

For i det som skjedde i alpinbakken den gangen for snart ti år siden fikk vi et glimt inn i hvordan noen få gutter vi vet tilhører samfunnets tapere reagerte når de ble minnet om at de ikke er som alle andre, at de tilhører samfunnets avvikere.

La meg stoppe opp og gi dere en klassisk definisjon på sosialt avvik knyttet til fattigdom. Definisjonen tilhører en amerikansk sosiolog, Robert Merton (1938), og ble skrevet på slutten av 1930-tallet og kan formuleres omtrent slik:

Sosialt avvik kan tolkes som frembrakt av eller som et svar på en motsetning mellom kulturelt foreskrevne mål og midler. Dersom befolkningen læres opp til at pengemessig fremgang er noe alle bør streve etter og at veien til rikdom er åpen for alle samtidig som dette ikke er tilfelle for deler av befolkningen vil avvik i stor omfang oppstå.

Merton påpeker at dersom forskjellige samfunnslag ikke har samme kulturelle mål og verdier vil ikke fattigdom ha samme mening for samfunnsmedlemmene og sosialt avvik ikke like lett oppstå.

Definisjonen bør gi dem som ser vårt nye gatebilde hvor gjenger som Young Guns A og B gjengen som resultat av kriminell pakistansk kultur noe å tenke på.

For i den grad pakistansk kultur har noe med kriminalitet å gjøre så snur Merton forestillingen på hode. Utgangspunktet for sosialt avvik er jo enighet om verdier og mål. I den grad pakistansk kultur skulle bety noe er det som middel til måloppnåelse der ingen andre midler er tilgjengelige. Og at dette har noe for seg vet alle etnisitetsforskere. Etnisk tilhørighet kan være svært nyttig til å skape uformelle samhold innenfor virksomhet som ikke kan la seg organisere på formelt vis. Således var jeg borte i distribusjonsnettverk på gata i Oslo som solgte heroin som spilte på at deltakerne i det ene tilfelle var pakistanske og i det andre at de kom fra Iran. Om deltakerne faktisk kom fra disse landene spilte mindre rolle. Det som betydde noe var at de framsto slik for omverden. For det skapte samhold innad og skarpe skiller utad for salgorganisasjoner som av opplagte grunner ikke kunne ty til mer formaliserte ordninger for å skille medlemmer fra ikke medlemmer.

Det er på tide å bringe forestillingen om terroristen tilbake. Hva kan denne forestillingen fortelle oss som kan hjelpe oss til å forstå det som skjedde i alpinbakken?

Jo sa Edmund Leach, terroristen og staten kan bytte plass. Men hva betyr det her? La meg igjen ty til en digresjon.

Vi kjenner alle til rettsaken mot NOKAS ranerne.  Hvorfor opptok den saken oss alle så sterkt? Jo, vil de fleste nok være enige om, fordi ranerne rettet ild mot politiet og drepte en av politifolkene. Og vil sikkert mange tilføye fordi ranerne må ha tatt med i planleggingen av ranet at de skulle ta i bruk vold for å holde politiet unna mens de tok med seg kontantbeholdningen til en av Norges største pengebinger, NOKAS i Stavanger. Vi hadde altså å gjøre med en råere form for kriminalitet enn vi noensinne har opplevd her til lands.  Derfor opptok saken oss så sterkt.

Og dette er jeg helt enig i. Men hva består denne råskapen i? Jo, vil jeg si, råskapen vi leser inn i NOKAS ranerne plasserer dem i rollen vi har gitt terroristen. Terroristen holder hele samfunn i sin varetekt med sin vold. Slik var det i Stavanger den påskemorgenen. I noen minutter var herredømmet over en av Norges største byer med tvang overført fra statens legitime håndhevere av lov og orden til en liten gruppe menn som holdt hele byen i sitt voldsgrep. Vår interesse for NOKAS ranerne har altså med at de mer enn å være voldsomme ranere var blitt terrorister. Mer enn å ta pengene våre truet de med å ta fra oss samfunnet vårt. Et kort øyeblikk hadde staten og terroristen byttet plass og det i trygge Stavanger!

David Toska, terrorist? Jeg er helt sikker på at han ville nekte for at han var det. Og han var det vel heller ikke. I streng forstand. ETA har krevd en egen skatt av baskiske forretningsmenn. Ellers ville de ty til vold. Sånn sett var det vel ikke mye som skiller dem fra NOKAS-ranerne. Men ETA har en klart formulert politisk målsetting vi knapt finner hos Toska. De slåss for frigjøringen av Baskerland. Nei David Toska har ikke noe klar målsetting om å overta for Stoltenberg. Men var det bare for å berike seg at David Toska og hans sammensvorne ett kort øyeblikk overtok kontrollen med Stavanger? Nei jeg tror sammenligningen med terroristen går lengre!

Sammenligningen dreier seg om den kulturelle kontinuiteten jeg innledningsvis sa manglet i vår forståelse av gata. David Toska står på skuldrene til flere generasjoner med gatedeltakere som alle har drømt om å gjøre det spektakulære ”brekket” som skal vise for all verden at de ikke er noe dårligere enn noen andre. Kanskje kan vi si at der terroristen og staten kan bytte plass, dreier det seg her om at gatedeltakeren og det de på engelsk kaller ”The Establishment” også kan gjøre det samme? Vi kan spørre om ikke David Toskas drøm om å stjele de virkelig store pengene like mye som å bli rik dreier seg om å gjennomføre SKUPET som for alltid tvinger THE ESTABLISHMENT til å anerkjenne ham. Stemmer denne analysen så er det ikke sikkert NOKAS ranet var helt mislykket selv om de aldri fikk alle milliardene de drømte om. For skupet har gitt David Toska en anerkjennelse han knapt kunne drømme om.

La meg vende tilbake til kursdeltakerne jeg fulgte opp en alpinbakke for nesten åtte år siden. Mesteparten av tiden tok kursaktivitetene guttene til steder hvor det de holdt på med var skjermet for innsyn av andre. På slike steder kunne de øve seg i friluftsaktiviteter og idrett sammen med andre som på samme måte som dem selv manglet de samme basiskunnskapene. Situasjonen tillot dem å eksperimentere og prøve ut aktiviteter de ellers bare hadde observert andre utføre. Dette forsvant i det de kom inn i alpinbakken. Plutselig ble de stilt ovenfor ungdom fra velbeslåtte hjem i moteriktig utstyr med perfekt kontroll av teknikk og arena. Settingen stilte deres egne ukledelige og lånte vinterbekledning og deres hjelpeløse skiteknikk i et helt nytt lys. Eksponert for alpinbakken ble de minnet om situasjoner hver enkelt av dem kjente alt for godt fra tidligere. Felles for dem var jo ikke primært at de alle hadde innvandrerbakgrunn men at de alle gjorde det dårlig på skolen og at deres viktigste sosiale arenaer var i gatemiljøer, miljøer som var i konflikt med det etablerte samfunnet.

Guttene ble minnet om at de var det Robert Merton i sin klassiske analyse fra 1938 omtalte som ”sosiale avvikere”. De delte de samme drømmene om hva som var det gode livet med ungdommene som skar ned bakken i moteriktig utstyr. Men som Merton påpekte manglet guttene midlene til å realisere målene. Det ble de minnet om i samme sekund som de så snowboarderne fra sin posisjon i bunnen av bakken.

Det er mulig at David Toska lette etter et brekk a la NOKAS i Stavanger. Kursdeltakerne lette slettes ikke etter noen situasjon som skulle minne dem om deres gatedeltakelse. Jeg hadde vært med på flere utflukter hvor guttene hadde lekt med fremmed sportsutstyr, vi hadde vært på seilbåt og på ishockeybanen. Ingen av dem hadde prøvd å skjule sine manglende ferdigheter. Fordi aktivitetene aldri hadde tvunget dem til konfrontasjoner med andre ungdommer. Men i samme øyeblikk som vi ramlet ut av skogen sto guttene ovenfor en utfordring de ikke kunne snu ryggen til. David Toska skrev i dagboknotatene han tillot VG trykke at han kom over NOKAS ved en tilfeldighet, men at oppdagelsen nærmest tvang ham til å handle. Guttene jeg fulgte sto ikke overfor utsikter til store inntekter. Det var nærmest det motsatte. Situasjonen truet med å ta fra dem deres selvrespekt. Situasjonen tvang dem til å handle. Ikke fordi de i noen rasjonell forstand a la guttene i Akerselva og deres hasjsalg måtte verne om sitt rykte, nei, på samme måte som terroristen overfor staten måtte de for seg selv vise seg for guttene på snowboard AT DE KUNNE BYTTE PLASS. Så snart de hadde fått dem til å stoppe opp i sin ferd nedover bakken var balansen gjenopprettet. Og fleipen satt løst igjen.

Så langt Edmund Leach og poenget om at terroristen og staten kan bytte plass. Jeg tror også det er verdt å legge vekt på det den baskiske antropologen Joseba Zulaika sa om at terrorisme i mindre grad dreier seg om politisk organisering i vanlig forstand og at terrorisme heller bør sees på som et begrep eller en ide om den dramatiske handlingen som med ett slag skal støte om situasjonen slik at den for all ettertid skal se annerledes ut. Og at slike ideer alltid har grobunn der vi har å gjøre med konflikter eller motsetninger som ikke får noen løsning.

Slik var det med kursdeltakerne også. I det de kom ut av skogen og ble konforntert med snowboarderne ble de minnet om at de var gatedeltakere. På samme måte som Zulaika påpekte om terrorisme dreier denne gatedeltakelsen seg om en ide som bare kunne la seg uttrykke gjennom vold eller gjennom trussel om vold, en ide som presser seg på fordi, fra guttenes ståsted er deres situasjon på samme måte som Baskerland overfor Spania en situasjon som ikke har fått noen løsning. Hva er så denne ideen?`

Jeg har andre steder kalt denne ideen for ”Gangsteridealet” og jeg har sammenlignet det med det klassiske bildet på ”Helten” (Moshuus 2007). I symbolforskeren Jospeh Campbells utlegning ser ideen om helten omtrent slik ut:

Helten reiser gjennom fremmede landskap hvor han konfronteres med krefter som stiller ham ovenfor utfordringer samtidig som han finner hjelpere som assisterer ham inntil han når sitt mål hvor han møter sin endelige utfordring og vinner sin belønning (Campbell 1968).

Slik er det også med gatehelten. Denne forestillingen beskriver et forløp hvor gatedeltakerne møter utfordringer fra skolestyrere, reforminstitusjoner og til slutt politiet. Alle disse institusjonene truer gatehelten, og hans eneste hjelpere er andre som er i samme situasjon, andre deltakere på gata. Som den klassiske helten som til slutt får sin belønning oppnår gatehelten sin, det vil si omdømme eller respekt på gata, etter hvert som utfordringene han står ovenfor blir stadig større, for eksempel i konfrontasjon med politiet.

Ideen om bomringen slo i dem omtrent samtidig. Ideen ga deres aggresjon felles retning. Jeg var vitne til unge som leste gangsteren inn i sin egen gatevirkelighet og som dermed fant en løsning på en ny og uvant og ikke minst truende situasjon, på ski opp en alpinbakke stilt ovenfor moteriktige snowboardere. Ved å lese en gangsterhistorie inn i egen virkelighet fikk de omdefinert situasjonen og gjort noe med sin egen opplevelse av underlegenhet. Det var nok at noen av snowboarderne nølte og stoppet opp for at kursdeltakerne skulle få en bekreftelse på hvem de egentlig var; gatehelter og ikke noen hjelpeløse kyllinger på ski. Det var på høy tid at kurset skaffet dem snowboards også!

Zulaika mente at terrorisme er å betrakte som en ide som vil være med oss om den ene voldshandlingen som gjør slutt på den konflikten som ikke finner sin løsning på annen måte. Gatehelten er ingen terrorist men sammenligningen bringer opp i dagen hvordan gatehelten på samme måte som terroristen er knyttet til en voldsforestilling hvor gatehelten på samme måte som terroristen kan bytte plass med staten. Sammenligningen tydeliggjør et aspekt som ikke er like oppe i dagen når gatehelten sammenlignes med Campbells helteforestilling nemlig betydningen av kampene gatehelten må gjenomgå i møte med utfordringene gatehelten blir stilt overfor. Gatehelten dreier seg om vold, for det er gjennom vold, eller i det minste gjennom trussel om vold at gatedeltakeren får sin ide, sin forestilling, om den ene kampen hun eller han kan rette mot storsamfunnet og gjøre ende på sin avvikssituasjon en gang for alle.

Har jeg rett, så gir dette oss svaret på hvordan det som kan se ut som importert kriminalitetskultur fra land som Pakistan eller nå sist, fra Vietnam, egentlig dreier seg om kontinuiteter og linjeføringer hvor dagens gatedeltakere står på skuldrene til deltakere før dem. Pakistansk og vietnamesisk kultur gir opplevelse av samhold til henholdsvis gjengdeltakere og illegale cannabisdyrkere der det før var oppvekst på Tveita og Frogner som ga samhold til Tveitagjengen og Frognerbanden. Den gang som nå viser sammenligningen med terroristen at gatehelten dreier seg om en voldsforestilling hvor gatedeltakeren og staten bytter plass.

Referanser

Campbell, J. 1968. The hero with a thousand faces, 2nd edition. Bollingen series 17. New York: Princeton University Press.

Leach, E. 1977. Custom, law, and terrorist violence. Edinburgh: University Press.

Merton, R. K. 1938. Soical structure and anomie. Bobbs-Merrill reprint series in the social sciences ; S-194.

Moshuus, G. H. 2007. "Konge og taper. Historien om Vat. Etnografi på gata og kulturoversettelse.," in Grenser for kultur. Edited by Ø. Fuglerud and T. H. Eriksen. Oslo: Pax Forlag.

Sandberg, S., and W. Pedersen. 2006. Gatekapital. Oslo: Universitetsforl.

Zulaika, J. 1991. "Reyes, políticos, terroristas: la función ritual de ETA en relación al nacionalismo vasco," in Antropología de los pueblos del norte de España,. Edited by C. Lisón Tolosana, pp. 239 s. Madrid: Revista de antropología social ; Universidad Complutense de Madrid Facultad de ciencias politicas y sociologia.

Whyn Uyen Lam 2008 - http://tux1.aftenposten.no/nettprat/lam220208/