Samsung D500 gjengen – En historie om IKT og dårlige
skoleresultater
Geir H Moshuus
&
Foredrag, Norges forskningsråd, Formidlingskonferanse, Kommunikasjon, IKT og medier – KIM, ”Den digitale skolesekken – digital kompetanse mellom gata og skolen”, 27. november 2007
Ahmad holdt opp mobiltelefonen så vi kunne beundre den. Det var den aller nyeste modellen og den var svært populær blant alle hans venner. En Samsung D500. Det var en mobiltelefon, MP3 spiller, fotokamera og en spillmaskin i en og samme enhet. En slik kombinasjon av funksjoner var noe helt nytt. Ahmad var blant de aller første i venneflokken til å få telefonen, men kjæresten hans, Fatima, hadde fått en to uker før ham. Etter hvert fulgte flere og flere av vennene etter og byttet sine mobiltelefoner til den samme Ahmad og Fatima hadde. Vi kunne observere dem og deres nye mobiler i skolens fellesområder og på plassen utenfor skolen der de var opptatt med å høre musikk eller ulike spill. Telefonene var alltid synlige hvor enn vi så venneflokken samlet på skolens friområder.
Ungdommene sammenlignet sine toppnoteringer på de ulike spillene, de byttet spill mellom telefonene og de utvekslet musikk og vi beundret teknikken der de raste ut tekstmeldinger med kun en finger. En av jentene fortalte oss stolt at hun hadde tatt i bruk touch metoden når hun skrev SMS.
Venneflokken gikk på Byskolen, en videregående skole i Oslo. Skolen sto midt oppe i en omstillingsprosess hvor IKT ble innført i all undervisning. Vi ville ha antatt at omstillingen skulle ha en positiv effekt på venneflokken og bidra til å forsterke deres interesse for skolearbeidet. Men selv om det for oss virket som deres interesse for kommunikasjonsteknologi og åpenbare kunnskaper i det å behandle avanserte mobiltelefoner skulle passe bra med den omstillingen Byskolen gjennomgikk gjorde venneflokken det dårlig på skolen. Ahmad og hans venner utgjorde et uformelt vennefellesskap som skulket undervisningen og tilbrakte mesteparten av tiden med å henge rundt på skolens friområder.
Begrepet ”Digital kompetanse” slik det ofte brukes bygger på en
antakelse om at unge menneskers hverdagsbruk av IKT kan gjøres relevant for
deres skoleresultater.
Jeg skal ved hjelp av teorier om subkultur og subkulturell kapital argumentere
for at ikke alle ungdommers hverdagskompetanse nødvendigvis behøver å resultere
i gode skoleresultater.
Med utgangspunkt i
etnografisk feltarbeid og intervjuer har min kollega
Vi gjennomførte feltarbeid og semi-ustrukturerte intervjuer med til sammen 39 ungdom med innvandrerbakgrunn i alderen 16 til 24 år på to skoler vi har valgt å kalle henholdsvis Byskolen og Toppskolen, i tillegg til det vi kaller for Dataverkstedet. Datainnsamling pågikk fra april til november 2005. Vi ønsket å se på ungdom med ulike skoleprestasjoner, deres bruk av IKT og deres forventinger til framtiden. Vi valgte å se på ungdom med innvandrerbakgrunn fordi forskning viser at de med slik bakgrunn er mer utsatt for sosial marginalisering og mer opptatt av sosial mobilitet enn andre i ungdomsbefolkningen. Historiene vi samlet fra ungdom med innvandrerbakgrunn med gode skoleprestasjoner fra både Toppskolen og Byskolen viste oss fortellinger hvor IKT inngikk som naturlig del av deres hverdagsliv. I den grad IKT betydde noe spesielt var det som effektivitetsvirkemiddel i en presset hverdag. En gutt på Toppskolen som tok mål av seg til å komme inn på medisinstudiet sa for eksempel at kommunikasjonsverktøyet MSN gjorde det mulig for ham å vedlikeholde kontakt med vennemiljøet uten at det gikk ut over skolearbeidet. Den viktigste forskjellen i materialet vi samlet inn fant vi i samspillet mellom skoleprestasjoner og IKT bruk blant ungdom med svake skoleprestasjoner. Det er den analysen vi presenterer her.
Steven Levys studie Hackers gir innblikk i historien til noen av de tidlige deltakerne som formet utviklingen fram til dagens dataindustri. Samsung D500 gjengen kvalifiserer kanskje ikke fult ut som fullverdige Hackere. I følge Levy måtte en ekte hacker få datamaskinene til å utføre handlinger skaperne av datamaskinene ikke hadde tenkt på da de skapte dem. Ungdommene vi møtte i Byskolens friområder overskred ikke brukerrollen, selv om de var svært avanserte brukere av sine Samsung D500.
Men Levys studie av datamaskinens tidlige historie kan også leses som formingen av en egen ungdomskultur skapt rundt datamaskinen. Leser vi boken slik så forteller den om hvordan noen marginale deltakere blant studentene på Massachusetts Institute of Technology på slutten av 1950 tallet samlet seg rundt verdens første personlige datamaskin, maskinen TX-0 og gradvis ble de til et uformelt fellesskap, de ble MIT hackerne og de utviklet sin egen atferdskode, Hackerkoden. Sammenlignet med MIT hackerne formet også Ahmad og hans venner et tilsvarende om enn kanskje mer flyktig uformelt ungdomsfellesskap. Og i det minste i en periode uttrykte disse telefonene, D500 modellen, deler av hva dette fellesskapet dreide seg om, på samme måte som TX-0 en gang gjorde det for disse MIT hackerne.
Det finnes en lang tradisjon for å studere uformelle ungdomsfelleskap som subkulturelle uttrykk.
Paul Willis studerte britiske arbeiderklasseungdommer i etterkrigstiden som skapere av egne bevegelser og grupper. På samme måte kan vi se Samsung D500 gjengen. De var også forvaltere av et fellesuttrykk som andre skoleelever ble tvunget til å forholde seg til med respekt. Samsung D500 gjengen regjerte i friområdene på Byskolen. Gjengen besto hovedsakelig av gutter med asiatisk bakgrunn og enkelte jenter med mer blandet bakgrunn. En av skolens personale omtalte gjengen i vårt nærvær som nullergjengen. Det var ingen tvil om at han refererte til gruppas skoleprestasjoner. Vi skjønte etter hvert at flere av lærerne heller ikke var ukjente med betegnelsen.
Men de var slettes ikke bare tapere. Paul Willis fant at de underprivilegerte han studerte formet egne sine egne uttrykk, uttrykk som ofte fornektet deres opplevelse av undertrykkelse. På samme måte oppdaget vi at Ahmad og vennene hans var uformelle ledere av skolens friområder. Andre skoleelever ville vike unna og gi dem plassen når gjengen nærmet seg.
Hvordan fikk disse underprivilegerte en slik kontroll med sine omgivelser? Willis så på uttrykkene han studerte som kreative måter de svarte på fra en opprinnelig underlegen posisjon. Det var tydelig at det uformelle fellesskapet vi møtte tilbrakte mye mer tid i friområdene enn noen andre skoleelever. De omtalte selv det de holdt på med som loking. Å loke er et ungdomsuttrykk for det å fordrive tiden med å gjøre ingen ting.
Ungdommene vi møtte hadde smarte måter drive med sitt tidsfordriv, måter som befestet området som deres. De var dyktige til å ta i bruk de strategisk velplasserte stedene som plasserte dem synlig for de aller fleste på skolen og de dominerte plassene gjennom høyrøstet og fleipete opptreden som lett kunne virke truende. Vi forsto etter hvert at deres fellesskap var helt avhengig av skoledagen, så snart denne var over hadde de ingen steder å ta seg til. Påsken nærmet seg. Vi overhørte mange kommentarer som tydet på at de gruet seg. De færreste av dem visste hvordan de skulle fylle dagene mens skolen var stengt. De fleste av deltakerne i Samsung D500 gjengen gjorde det dårlig på skolen og skulket store deler av undervisningen, men de visste ikke hva de skulle ta seg til mens skolen tok ferie. De trengte friarealet for fellesskapet de hadde skapt seg.
Betydningen av fellesarealet kunne også fremkomme på andre måter. For Ahmad og kjæresten hans Fatima fungerte friarealet som arena for deres kjærlighet. De hadde ingen andre steder hvor de fikk lov å være forelsket. Begge familiene deres var i mot kjærlighetsforholdet og visste ikke noe om det. Vi la merke til at det var flere slike kjærestepar i venneflokken, uten at vi fikk bekreftet at det var slik fatt for dem også. Men det var ikke usannsynlig. Fellesskapet de hadde på skolens friområder ga flere i gjengen et avbrekk fra de forventninger og krav som ble stilt til dem på andre arenaer.
Like viktig var det nok at skolen ga fellesskapsdeltakerne et fristed fra de negative effektene de opplevde som innvandrere. En av jentene, Alice, fortale oss at hun hadde byttet skole for å være sammen med vennene sine. Hun fortalte om hvordan hun hadde følt seg som en fremmed på den andre skolen. Den skolen lå i et av Oslos rikere strøk. De andre elevene hadde blitt stille hver gang når hun dukket opp og fått henne til å føle seg utafor. Hun forklarte at alle elevene bodde i eneboliger og at hun stadig vekk måtte svare på spørsmål om hvordan det var å bo i blokk. Alice konkluderte at hun ikke kunne gå på en skole hvor det bare gikk norske elever. Fatima som hadde hørt på mens Alice fortalte brøt inn og for riktig å få oss til å ta inn over oss alvoret i det Alice sa, sa hun: ”Husk, Alice er Norsk.”
Byskolen var kjent som en innvandrerskole og den hadde slettes ikke noen privilegert plass blant Oslos videregående skoler. Samsung D500 gjengen besto av marginale ungdommer på en skole som ikke nøt særlig respekt blant Oslos skoler. Disse ungdommene slet med et dobbelt stigma som både innvandrerungdom og som skoletapere. Fordi det var slik ble skolens friområde viktig. Friområdet ga dem et sosialt rom for deres eget fellesskap. Det var det eneste stedet hvor de slapp unna den sosiale avvisningen de opplevde overalt ellers. Deres opplevelse av kontroll med skolens friområder ga dem om enn svært midlertidig en følelse av kontroll. Her slapp de unna sine skoleprestasjoner, de unngikk de krav og forventninger de fikk hjemmefra og de var fri fra storsamfunnets negative stemplinger av dem som innvandrerungdommer.
Men hvilken rolle spiller IKT i utformingen av deres uformelle fellesskap? Sarah Thornton i sitt studie av House kulturen tok i bruk Bourdieus forestillinger om kulturell kapital og tilpasser dem feltet hun hun studerte i form av begrepet subkulturell kapital. De som dominerte uttrykket hun studerte, dette var ofte DJene som styrer de dansende gjennom manipulasjonene og effektene de brukte, fikk ord på seg for å være hippe. Thornton så hipness som en subkulturell kapital som ga de som var det status blant de dansende. Likeledes var det på Byskolen. Status i friområdet ble uttrykk som en tilsvarende hipness, uttrykk som samtidig fortalte hvem som var utafor. Det er her mobiltelefonen fikk betydning. D500 modellen var for en kort periode en objektifisering av den subkulturelle kapitalen som bestemte hvem som var hvem på Byskolens friareal.
Ingen var så hip som Ahmad. Han var gjengens uformelle leder. Hans beste venn var Roshan. De hadde vokst opp sammen. En annen sentral deltaker var Ozman. Fatima var den første til å få mobilen. Deretter kjøpte alle guttene den også. Mobilen hadde på veldig kort tid fått ord på seg for å være den beste telefonen på markedet. Fatima hadde fått pengene hun trengte hjemme. 6000 kroner. De andre brukte av studiestipendet de fikk utbetalt akkurat på denne tiden. De fleste mottok en større behovsprøvet stipendandel fordi de vokste opp i familier med lav inntekt.
D500 var en ettertraktet modell. Nesten alle vi spurte på Byskolen svarte at dette var modellen de aller helst ville ha om de hadde råd til en ny mobil. Den ble også ofte nevnt blant favorittene til ungdommene vi intervjuet på Toppskolen og på Dataverkstedet.
Men betydningen av Samsung D500 som subkulturell kapital fikk vi først tak i gjennom følgende historie.
Når vi først møtte Samsung D500 gjengen fikk vi god kontakt. De var våre første informanter på Byskolen. Men vi gjorde en grov feil. Vi ordnet oss et intervju med to av jentene i gjengen. Vårt første intervju på skolen. Vi skulle ha kontaktet Ahmad først. Som leder av gjengen var det ham vi skulle ha avtalt intervjuene med. Han greide å avbryte vår samtale med de to jentene og vi fikk aldri igjen noe nytt intervju med noen av gjengen på skolen. (I parentes: Vi fikk seinere intervjuet Ahmads bestekamerat Roshan og vi fikk besøke ham i hans hjemmemiljø. Men begge deler foregikk langt unna skolen og uten at noen i gjengen visste om det. Parentes slutt.) Men selv om ingen av gjengen møtte til de intervjuene vi avtalte med dem så fikk vi være med dem rundt på deres plasser på skolen.
Så fant det sted en stor politi razzia på Byskolen. Politiet lette etter narkotika. I en periode stoppet de all ferdsel på skolens friområder men uten å forstyrre den regulære undervisningen inne på skolens klasserom. Det provoserte Samsung D500 gjengen. De følte at de var offer for en uprovosert politikontroll. Vi fikk høre sinte skoleelever som spurte hvorfor det alltid var på deres skole politiet slo til, og hvorfor de aldri gjennomførte tilsvarende kontroller på prestisjeskolene.
Politiet var i ferd med å forlate skolen. Ahmads venn Ozman hadde lovet oss et intervju i store skolefri. Han dukket ikke opp. Vi håpet i det lengste at han bare var forsinket. Vi fant ham og resten av gjengen i skolens kantine. Ozman kom ikke med noen unnskyldning. I stedet tok han arenaen med den ene improviserte historien etter den andre hvor han gjorde oss til gjenstand for gjengens latter. Plutselig hadde han koblet vår tilstedeværelse til politiets narkotikakontroll på deres område. Vi ble gjort til spioner. Vi var med ett ikke lengre gjester i deres omgivelser. På dette punktet døde fleipen ut og vi forsto at vår tilgang til deres loking etter dette ville være bortimot umulig.
Mens vi fortsatt oppholdt oss i kantina uten riktig å vite hvordan vi skulle forholde oss til det som foregikk kunne vi observere hvordan deltakerne i gjengen en etter en plukket fram sine avanserte mobiler og forholdt seg til dem. Enkelte dro fram øreproppene og satte i gang mobilens MP3 spiller. Det hele var en effektiv stopper for videre samtale. Som de to eneste uten tilsvarende avansert utstyr var vi brått og effektivt utstøtt. Mobiltelefonen på samme måte som Ozmans treffsikre historier ble den subkulturelle kapitalen som gjorde noen til hippe og andre, oss, til utstøtte.
Mobilen bidro til å skille ut de som var innenfor som de hippe. Politirazziaen foranlediget at vi fikk oppleve det andre ungdommer som krysset deres territorium fikk oppleve stadig vekk: Gjengens kontinuerlige symbolsk innsats for å holde de andre utenfor.
Ved å jage bort oss hadde Ozman om ikke jaget bort politiet så i det minste fjernet den negative effekten de opplevde med politiets razzia.
Altså ved å jage bort andre ungdommer jaget gjengen bort effekten av at de selv opplevde seg som frasortert fra mange av storsamfunnets arenaer.
Spørsmålet vårt er ..
… om ikke vi samtidig kom bort i det som gjør at ungdoms
hverdagsbruk av IKT ikke alltid lar seg konvertere i bedre skoleresultater selv
om undervisningen tar i bruk og bygger på IKT ungdommene er fortrolige med fra
før.
(Trekk pusten godt her:)
Samsung D500 var et prestisjeobjekt. Mobilen var sterkt ønsket av de fleste ungdommene uavhengig av etnisk bakgrunn eller deres skoleprestasjoner. Er det da Mobilens popularitet som gir den potensial som subkulturell kapital?
Bourdieus opprinnelige ide med begrepet kulturell kapital var at begrepet skulle gi oss inntak til hvordan delte normer og kriterier for evaluering fikk en symbolsk form hvor kapitalen ga den som hadde den status. Eller som en av Bourdieus mange fortolkere skriver symboler (eller altså objektene som uttrykker symbolet) blir først kapital når de formidler disse evalueringene i en ureflektert form. Hva betyr det? Jo kort og godt at Samsung D500 var en skjult bærer av middelklassesamfunnet statushierarki men alt ungdommene i gjengen så var en kul mobil. Det er til en hver tid en rekke forbruksvarer som uttrykker samfunnets rangordninger. Hvorfor var det akkurat denne mobilen som akkurat da var det alle deltakerne i gjengen måtte ha?
For å forstå den rollen mobilen fikk er det viktig å huske på at det var Fatima som først fikk den etterfulgt av Ahmad. Hadde den fått samme betydning om andre i gjengen hadde fått den først? Vår egen erfaring med å forsøke å intervjue jentene før vi hadde klarert det med Ahmad kan tyde på at det var viktig at han var blant de aller første til å ha den. Sarah Thornton skriver at skapingen av subkulturell kapital er avhengig av at bærerne av kapitalen gjenkjennes av de andre som lederne/innovatørene av det subkulturelle uttrykket. Ahmad var allerede gjengens leder, ved å være blant de første til å ha mobilen fylte han mobilen med sin autoritet samtidig som mobilens popularitet på tvers av hele ungdomspopulasjonen gjorde at det at han hadde den forsterket hans posisjon.
I tillegg hadde lanseringstidspunktet for mobilen mye og si, det skjedde i forkant av at ungdommene mottok sine behovsprøvede stipend fra lånekassen, slik at akkurat da hadde mange av dem en kjøpekraftsfordel overfor ungdom fra mer velstående hjem. Ved å kunne kjøpe den nye ettertraktede mobilen før de fleste andre fikk gjengen en mulighet til svare tilbake fra en underlegen posisjon. Men bare noen måneder seinere var det kommet nye og bedre mobiltelefoner på markedet og dens verdi som prestisjeobjekt avtok fort. Samsung D500 gjengen var på konstant jakt etter nye måter og sette sitt preg på omgivelsene. Vi tipper at situasjonen vi observerte med D500 modellen – en situasjon hvor de var de første med det siste – var en ekstraordinær situasjon. Det var nok mer vanlig at de brukte sin verbale styrke for å vinne respekt. Uansett var det klart at de seire de kunne feire på deres egne arenaer ikke bidro til å endre deres posisjon i andre sammenhenger.
I løpet av arbeidet kom vi i kontakt med andre som på samme måte som Samsung D500 gjengen levde mesteparten av sitt hverdagsliv innenfor uformelle fellesskap som hadde utviklet sine egne standarder som var forskjellige fra de som var rådende ellers i samfunnet. På Dataverkstedet gjaldt det særlig Zafar, Trung og Quan som på det tidspunktet vi traff dem var i ferd med å bli dataeksperter. De hadde utviklet sine ferdigheter først innenfor lukkede ungdomsmiljøer. Zafar kom fra et miljø av unge som tilbrakte tiden med dataspill mens Trung og Quan traff hverandre innenfor det samme anime-fellesskapet. Anime er opprinnelig en japansk sjanger bestående av animerte filmer, TV serier og dataspill. Anime er en videreutvikling av den mye eldre Mangatradisjonen som er en slags mellomting mellom tegneserier og litteratur.
På samme måte som Samsung D500 gjengen hadde disse gjort det dårlig på skolen. Og på samme måte som gjengen på Byskolen hadde de sine egne arenaer hvor de vant anerkjennelse. Alle tre kom fra lavinntektsfamilier, to av dem, Zafar og Trung hadde innvandret til landet noen år tilbake og slet med språkproblemer, den siste, Quan, hadde i årene før han startet på Dataverkstedet tilbrakt mer og mer tid i et gatemiljø og vært lite på skolen. Disse tre dataekspertene kom fra marginale posisjoner men hadde endt opp som sosiale ledere på Dataverkstedet.
Når vi sammenligner disse tre dataekspertene med Samsung D500
gjengen er det en viktig forskjell mellom dem.
For Ahmad og vennene hans virket som om at i det øyeblikket deres IKT ferdigheter tapte sin verdi som subkulturell kapital, eller altså når mobilen ikke lengre definerte deres uformelle fellesskap, så mistet ferdighetene sin verdi for dem. Slik var det ikke med de tre dataekspertene. På samme måte som Samsung D500 gjengen hadde de lært seg sine ferdigheter i lukkede ungdomsfellesskap men de hadde tatt med seg sine ferdigheter og videreutviklet dem innenfor rammen av Dataverkstedet.
Hva består denne forskjellen i?
En av de viktige grunnene til at først begrepet om kulturell kapital og seinere subkulturell kapital ble utviklet var at de ledet den analytiske interessen i retning av konverteringer. Thornton var for eksempel opptatt av hvordan eliten innenfor House kulturen kunne konvertere sin subkulturelle kapital til økonomisk kapital. Hippe DJer solgte CDer til stort publikum langt utenfor de aktive deltakerne i kulturen.
En av dataekspertene, Zafar, oppdaget at hans kunnskaper om å sette sammen datamaskiner åpnet forretningsmuligheter for hm. Forretningen gikk bra og han fikk status som dataekspert langt utenfor hans opprinnelige vennekrets. Det ga ham også selvtillit. Han var dårlig i norsk men han hadde mange dataspillvenner via internett på sitt eget språk. Han tok med seg sine kunnskaper i å bygge datamaskiner inn i dette miljøet og tok i bruk avansert programvare til å ta over kontrollen på vennenes datamaskiner via nettet og hjalp dem til bedre spillmaskiner. Da vi traff ham var han i full gang med å overvinne sitt språkhandikapp i norsk og etablere seg som dataekspert.
Den andre dataeksperten, Quan, hadde på det nærmeste gitt opp skolen, han hang ute med vennene eller drev med anime på internett. Animefellesskapet holdt på å lage seg sin egen hjemmeside. Quan ble engasjert i det arbeidet. Han hadde kommet inn på Dataverkstedet og fikk anledning til å videreutvikle sine kunnskaper om det å lage slike hjemmesider. Tiden der fikk ham til å fordype seg i webdesign og han gikk derfra og til en videregående skole hvor webdesign var en sentral del av utdanningen og fikk for første gang gode skoleresultater. Den siste av dataekspertene, Trung hadde også bidratt til å bygge opp animemiljøets hjemmeside. Han hadde blitt fascinert av photoshop og i likehet med Quan kommet seg inn på Dataverkstedet. Der underviste han de andre kursdeltakerne i å bruke photoshop mens han selv forberedte seg på opptaksprøvene for å komme inn på skoler som underviste i grafisk design.
Hva var så den subkulturelle konverteringen her? Noen ganger er det mulig med direkte konverteringer som når hippe DJer selger CDer til et stort publikum fordi ryktet sier at akkurat den eller den DJen er den autentiske bæreren av House kulturen. Men slike direkte konverteringer tilhører nok sjeldenhetene. En mulig forklaring når det gjelder de tre dataekspertene her er at Dataverkstedet fungerte som en mellomstasjon mellom ungdommenes opprinnelige subkulturelle setting og det formelle skolesystemet. Ungdom kom dit med sin subkulturelle bagasje, verkstedet kunne tilby dem en lukket setting som ikke var ulik den de kjente fra før hvor de kunne fordype seg i kunnskaper de allerede hadde men hvor dataverkstedet tilførte dem undervisningsmetoder som nærmet seg de som gjelder for den ordinære undervisningen i skoleverket. Dataverkstedet fungerte altså som indirekte konvertering av subkulturell kapital til kunnskapskapital som gjorde det mulig for i det minste noen av deltakerne å vende tilbake til regulær skolegang.
Ahmad og vennene var også dyktige til å bruke digitalt kommunikasjonsutstyr. Hvordan kunne det ha seg at disse tre ungdommene kunne via Dataverkstedet lykkes i å reetablere seg i arbeidslivet eller gå i gang med ny skolegang mens de kunnskapene Samsung D500 gjengen hadde ikke så ut til å ha noen slik nytte utenfor gruppefellesskapet? Byskolen hadde tross alt tatt i bruk IKT i alle deler av undervisningen så i teknisk forstand var det ingen ting som ikke skulle tilsi at deres kunnskaper ikke skulle bevege seg fra deres uformelle settinger til undervisningssituasjonen på skolen.
En mulig forklaring er rett og slett at kunnskapene deres var bærere av deres motstand mot skolen.
Og i tillegg hadde de ikke tilgang til noen mellomstasjon a la Dataverkstedet som kunne hjelpe dem å konvertere deres subkulturelle kunnskaper til kunnskaper de kunne gjøre nytte av innenfor skoleverket eller på arbeidsmarkedet.
Den triste sannhet var at mens vårt feltarbeid nærmet seg slutten holdt Ahmad og bestekammeraten Roshan på å etablere seg som nattbetjening av en mobil pølsebod i sentrum av Oslo. Det var lite som tydet på at kunnskap fra skolen eller fra deres uformelle fellesskap, Samsung D500 gjengen, hadde åpnet noen dører for dem. De hadde fått jobben gjennom familiekontakter og de fikk mindre enn minstelønnen for ufaglærte. Hele ordningen foregikk utenom reguleringene som gjelder ellers i arbeidslivet.
Mange studier har vist at aktivt bruk av IKT er relatert til gode skoleprestasjoner. Men studiene viser også at unge, særlig gutter, som bruker IKT aller mest gjør det dårligere på skolen. Vi trenger flere og større studier for å få bekreftet om funnene i vårt begrensede materiale har betydning i større målestokk, men vi kan i det minste bruke vårt materiale til å stille følgende spørsmål:
De ungdommene som bruker IKT aller mest, gjør de det dårlig fordi
deres IKT bruk uttrykker en subkulturell motstand mot skolen?
Takk for meg.